Hva skjedde egentlig i Norge under "det internasjonale gjennombruddet"?

Hva skjedde egentlig i Norge i den historiske epoken fra 1960-tallet og fram til idag da Norge møtte verden gjennom bistand og fredsarbeid og da verden kom til Norge gjennom innvandring, islam og flerkultur? Representerte denne epoken et brudd med nasjonalstatsideologien? Ble debatten og politikken hemmet av et rådende doxa om at bistand og flerkultur er bra? Fikk vi en ny elite med en masterplan? Var utviklingen i Norge spesiell eller primært resultat av ideologiimport fra utlandet? Vi har sett litt på den siste tidens debatt om Terje Tvedts bok, "Det internasjonale gjennombruddet". NB! Langlesing.

TT-debatt.jpg

Etter at professor Terje Tvedt sist høst la fram sin bok om "Det internasjonale gjennombruddet" ble han møtt med både ris og ros, til dels av det kraftige slaget. Boka avfødte en omfattende debatt, som på denne siden av nyttår har fortsatt med uforminsket styrke i en rekke medier. Nedenfor vil vi se litt på noen av sakene som har fått oppmerksomhet i media, men først vil vi se nærmere på debattene der Tvedt møtte noen av sine kritikere på åpne møter i Oslo og Bergen sist måned.

For de som måtte tenke at mye av debatten skyldes at Tvedt har skrevet en debattbok med spissformuleringer og polemisk stil kan vi innledningsvis opplyse at Tvedt selv, i et intervju med Nils August AndresenMinervapodden i februar, avviste at han hadde skrevet en debattbok og at han i debatt på Nasjonalbiblioteket i Oslo 7. april tok sterk avstand fra påstander om at han bedrev spissformulering og hadde en polemisk stil:

Jeg er sterkt uenig i at jeg har en polemisk stil. Det å prøve å formulere en historisk oppfatning så kort, presist og fyndig som mulig, er ikke polemisk, og det er heller ikke nødvendigvis en spissformulering. Det er forskningens oppgave. Det å beskrive det som spissformulering og som polemisk oppfatter jeg som rett og slett uvitenskapelig. (Red anm: dette er en noe forkortet versjon.)

Da Tvedt møtte kritikere til debatt på åpne møter i Oslo og Bergen i april

Så langt er det ingen som har klart å målbinde Tvedt. Det var det heller ingen som klarte da Tvedt møtte noen av sine kritikere til debatt på åpne møter i Oslo (også omtalt på document.no) og i Bergen. Kanskje viste disse debattene likevel at debatten er i ferd med å komme inn på et spor som etterhvert kan gi mer innsikt i og forståelse av både Tvedts tenkemåter og hva som egentlig skjedde i den epoken i nyere norsk historie som Tvedt kaller "det internasjonale gjennombruddet"? 

- Forskningens oppgave er å tilføre aktørene en kunnskap de ikke har eller kan ha, fordi de er aktører

Engasjementet i debatten er fortsatt stort og kritikken kommer primært fra aktører på bistands- og innvandringsfeltet - innenfor politikk, forvaltning, organisasjonsliv og akademia - som ikke alltid deler eller kjenner seg igjen i Tvedts fortolkninger og beskrivelser av hva som skjedde og hvorfor. Blant disse er Arve Ofstad, som har vært seniorforsker og forskningsleder ved Chr. Michelsens Institutt (CMI), FNs stedlige koordinator i Sri Lanka, fagdirektør i Norad og ambassadør i Zambia. Han har dessuten bidratt til flere stortingsmeldinger og var sekretær for Nord-Sør/Bistandskommisjonen på 1990-tallet. 

- Jeg har forsøkt å lese boka «Det internasjonale gjennombruddet» av Terje Tvedt så grundig som mulig, for å dobbelt­sjekke om jeg har levd i en fantasiverden, eller om Tvedt har gjennomskuet både meg og mange andre, skrev Ofstad i en kommentar i Norads fagblad Bistandsaktuelt i begynnelsen av februar. Han mente Tvedt drev "selektiv historieskriving" og 10. april møttes de to til debatt på et åpent møte i Bergen i regi av Bergen Resource Center for International Development, Universitetet i bergen og CMI. Etter at Ofstad hadde lagt fram sine kritiske innvendinger fikk Tvedt følgende spørsmål fra møtelederen:

"Om nå Ofstad, som har vært en del av systemet i lang tid, ikke kjenner seg igjen i analysen din, så er vel dét et problem?"

- Nei, Tvert imot!, svarte Tvedt kontant og viste til den britiske sosiologen Anthony Giddens:

"Poenget med forskning, sier han, er å tilføre aktørene en kunnskap de ikke har eller kan ha, fordi de er aktører. Det å være aktør skaper selvsagt bestemte filtre."

- Når Terje (Tvedt) mener at hans og andre forskeres rolle er å være kritiske, så er det jo også andres rett å være kritiske mot det igjen, repliserte Ofstad. Og Ofstad har ikke bare vært en sentral aktør på de politikkområdene som Tvedt omtaler i boka si, han er også en representant for det Tvedt omtaler som det humanitær-politiske kompleks - en ny norsk elite som i følge Tvedt har vokst fram siden tidlig på 1960-tallet under det internasjonale gjennombruddet.

Et skifte i norsk historie - fra nasjonalstatlig til flerkulturell statsbyggingsideologi 

Både under debatten i Bergen og på debattmøtet på Nasjonalbiblioteket i Oslo noen dager tidligere, der Tvedt møtte professor Grete Brochmann, forskningsleder Sunniva Engh og Arnfinn Midtbøen ved Institutt for samfunnsforskning til debatt, var Tvedt opptatt av å forklare hvorfor han mente det var riktig å bruke begrepet det internasjonale gjennombruddet.

- Dette begrepet om det internasjonale gjennombruddet er egentlig ment som et begrep for å plassere norsk samtidshistorie i et litt lengre perspektiv, i en bevisst sammenlikning med det nasjonale gjennombruddet på 1800-tallet, sa Terje Tvedt da han innledet til debatt på det åpne møtet på Nasjonalbiblioteket i Oslo 7. april, og utdypet det slik:

"Dels fordi det har ført til en ny statsbyggingsideologi, som jeg har snakket om, en multikulturell statsbyggingsideologi, som er et brudd med den nasjonalstatlige statsbyggingsideologien som ble drevet på 1800-tallet, men også på en rekke andre områder, som gjør at (…) det er hensiktsmessig å tenke på dette som en ny epoke i landet."

Og hva han mente med en multikulturell statsbyggingsideologi utdypet han senere i debatten:

"Med multikulturalisme i min forstand, så mener jeg en stat som har som strategi at den selv ikke skal ta stilling mellom ulike kulturelle og religiøse retninger, altså at den skal være verdinøytral, og det førte til at man i Norge begynte å snakke om majoritetsbefolkning og minoritetsbefolkning, allerede på 70-tallet. Man snakket ikke lenger om nordmenn og innvandrere og man snakket ikke lenger om at staten skulle fremme bestemte verdier, fordi at det sto i strid med denne forestillingen om den multikulturelle statsbyggingsideologien." 

Han viste til at dette var årsaken til at Verdikommisjonen, opprettet av statsminister Bondevik på slutten av 1990-tallet, mislyktes. Dette utdypet han forørvrig i en kronikk i Dag og Tid et par uker senere, der han innledet slik:

"Statsminister Kjell Magne Bondeviks verdikommisjon mislukkast, ikkje på grunn av individuell inkompetanse, men på grunn av eit tidsskifte i landets historie."

Tvedt mener det er riktig å snakke om en ny historisk epoke fordi det internasjonale gjennombruddet også representerte et brudd på flere andre områder, bl.a. knyttet til Norges internasjonale engasjement gjennom bistand:

"Jeg mener at det er hensiktsmessig å oppfatte dette som et radikalt brudd, at Norge fra å være en ikke-kolonial makt plutselig begynte å spille en større og større rolle og får større og større nasjonale ambisjoner om å spille en internasjonale rolle i Afrika, Asia og Latin-Amerika helt annerledes enn det som hadde vært tilfelle på 30-tallet, 40-tallet og 50-tallet. Det er snakk om en ny tid. Jeg mener det er snakk om et brudd!"

- Det samme kan man si om at Islam er blitt Norge nest største religion, sa Tvedt og utdypet det slik:

"I 1920 fantes det én muslim i Norge, i følge folketellinga, nå finnes det i hvert fall et par hundre tusen. Hvor mange er det ingen som vet akkurat, men det er et faktum at Norge i løpet av veldig kort tid har fått en helt nye monoteistisk religion innenfor landets grenser. Et brudd i landets historie! Det har alltid vært religiøse minoriteter i Norge, men snakker vi ikke her om noe som antar en litt annen karakter enn det som var tilfelle på 20-tallet, 30-tallet, 40-tallet? Jeg mener ja."

- Terje Tvedt hevder at ledelsen skiftet ut nasjonalstatsideologien med en multikulturell statsbyggingsideologi og kaller dette et dramatisk politisk skifte, konstaterte Grete Brochmann i sin innledning og utdypet sine motforestillinger slik:

"I flere tiår promoterte staten selv og sentrale politiske miljøer, sier Terje, systematisk multikulturalismen som samfunnsnorm og ideal. Ja, man kan lese dette ut av teksten som du refererer, men man kan også lese ut veldig mye inkonsistens og veldig mye forvirring, faktisk. Og hvis man leser andre offentlige dokumenter, så understrekes dette inntrykket i sterk grad. Kulturmeldingene, for eksempel, under både Willoch- og Brundtland-regjeringene, men også hvis man leser en stortingsmelding fra 1987 om innvandring, så sies det i klartekst hva som er grensene for aksept når det gjelder flerkultur. Og det skulle være demokrati, likestilling og barns rettigheter – og det er i bunn og grunn ikke noen liten avgrensning når det kommer til stykket."

- Jeg kan også tenke på bistanden som noe nytt (…), men om det er et helt brudd, det vet jeg ikke, sa Sunniva Engh. Gjennom debatten lot hverken hun eller Brochmann seg overbevise av Tvedt, selv om han pekte at "det å fortolke og oppfatte at det skjer nye ting som skiller seg fra det som var tidligere er jo aldri absolutt" og understreket at:

"Det er kun et hensiktsmessighetsspørsmål. Hva er fruktbart?"

Brochmann gjentok sine argumenter i et innlegg i Morgenbladet et par uker etter debatten og der fastholdt hun at Tvedt legger for stor vekt på ideologi og på spørsmål om han treffer med sin analyse av "hovedvirkeligheten" svarer hun "et betinget nei".

- Alle samfunn trenger jo eliter

Mange av aktørene på bistands- og innvandringsfeltet gjennom de senere tiårene har nok også mislikt å bli omtalt av Tvedt som del av en elite og et humanitær-politisk kompleks, men i debatt med Brochmann og Engh påpekte Tvedt at "alle samfunn trenger jo eliter" og i debatt med Ofstad understreket han at:

"Dette er ikke en kritikk av eliten (i utgangspunktet)! Det er som forskningsprosjekt dette må vurderes."

I debatten i Oslo utdypet han dette slik:

"Hvis jeg har rett i premisset om at alle historiske perioder hvor et land inngår nye relasjoner med omverdenen og internt, så vil det oppstå nye eliter, som dels blir skapt av disse prosessene og dels utnytter disse prosessene for å forsterke sin egen posisjon."

Poenget er, sa han og fortsatte slik:

"Denne eliten får nettopp denne posisjonen og makten fordi den er i samsvar med tunge globalhistoriske ideologiske, økonomisk og politiske prosesser. Derfor er denne eliten viktig å forstå. Det var den som var ledende når det gjaldt Norges krigføring i Libya, det var den som var drivende i at Norge var med på å skape Sør-Sudan som en egen stat i Afrika. Ikke næringslivet. Ikke de vanlige politikerne. Det var de som var med å skapte Eritrea som en egen stat på Afrikas Horn, et av de mest geopolitisk omstridte områdene i hele verden. Det er en elite som har hatt makt. Har hatt innflytelse av betydning. Og så sier jeg: skal man ikke studere den da?"

- Det er klart at jeg er enig med deg i en god del observasjoner, det er ikke det, sa Ofstad i debatten i Bergen, men mente at Tvedt, på bistandsfeltet, hadde en "litt overdreven oppfatning (...) av den betydning denne nye tankegangen og HPK (det humanitær-politiske kompleks, red. anm.) har for norsk politikk og norsk tankegang". I debatten i Oslo var Brochmann, på innvandringsfeltet, mest kritisk til at Tvedt syntes å mene at eliten hadde en slags "masterplan" med det de gjorde.

Hadde eliten under det internasjonale gjennombruddet en masterplan?

- Jeg har problemer med planmessigheten som du utleverer, sa Brochmann og utdypet det slik:

"Sentrale folk visste ikke hva de skulle gjøre med dette nye fenomenet, som denne nye innvandringen representerte. Og jeg har intervjuet mennesker som jobbet med denne problematikken på 70-tallet og som understreker dette veldig sterkt – hvor usikre de var."

Brochmann var imidlertid helt enig i at sentrale folk hadde "problemer med å kommunisere om seg selv om norske verdier", slik Tvedt skrev, og utdypet det slik: 

"Dette treffer ennå, selv om det har endret seg noe. Jeg tror at det du gjør til monsteret i historien, masterplanen om å bygge ned norsk kultur, egentlig handler om det vi i gamle dager kalte ideologienes relative autonomi. Det har vært noe man har kunnet holde på med, uten stor risiko, slik man har sett det. Velferdsstatens lokomotiv har kunnet dampe ufortrødent videre. Da myndighetene oppdaget at verdikonfliktene faktisk begynte å få betydning, så prøvde man å innskrenke denne valgfriheten man hadde gitt innvandrere."

- Ved å fokusere på nasjonalstatsideologien alene så mener jeg at det fremtrer et bilde, ikke at det er en masterplan, svarte Tvedt og fortsatte:

"Hvis det er noe jeg har skrevet som tyder på at dette var en masterplan, så går jeg tilbake på det umiddelbart. Det tror jeg ikke jeg har skrevet og jeg har hvertfall aldri ment det. Tvert i mot så oppfatter jeg at mye av dette skjedde fordi politikerne nærmest gikk med ryggen mot framtida. De ante ikke helt hva som skjedde."

- Masterplan er mitt begrep, medga Brochmann, men fastholdt at det var nettopp dét hun leste ut av fortellingen til Tvedt:

"Det er en aktiv nedbygging av norsk kultur. Du snakker om elitens undergraving av norsk kultur. Det er ganske kraftige formuleringer, altså. Og det er den planen jeg mener ikke er der og aldri har vært der. Jeg tror faktisk at det er helt motsatt av det du sier – om leitkultur og multikulturalisme som ideologi i Norge. Jeg tror det har vært det som antropologene kaller en veldig tykk nasjonsforståelse i Norge og at det er noe av grunnen til at man har vært nødt til å gi konsesjoner og være liberal her og der – fordi man har hatt en så tykk nasjonsforståelse i bånn."

- Den rådende doxa'en (godhetstyranniet)

I et intervju med A-magasinet i desember 2016 presiserte Tvedt, omtalt som "godhetstyranniets far", at begrepet godhetstyranni "aldri var ment som en spissformulering":

"Det var et forsøk på å beskrive en offentlig debatt som igjen og igjen går helt av hengslene, fordi den reduserer alle kompliserte spørsmål til hvem som har best moral. Det har aldri vært en kritikk av den gode vilje eller empati."

Dette mener Tvedt har vært karakteristisk for debatten både på bistands- og innvandringsfeltet. Uten at begrepet ble fremhevet spesielt under debatten i Oslo fikk Tvedt her, på innvandringsfeltet, uttalt støtte fra Brochmann:

"Terje Tvedt har rett i at ideologien han beskriver har hatt et slags hegemoni i offentligheten og det har gjort at både administrasjonen og politikere ikke har turt å si annet enn det som har vært den rådende doxa’en. Dette har vært innskrenkende og har trolig også forsinket prosesser der man har tatt tak i problemet mer ordentlig. For eksempel mener jeg at hen hel serie med politikere rungede bør si at de tok helt feil når de mente at det ikke var viktig at innvandrere skulle lære norsk."

- Hvis du er enig i det, så er vi enige egentlig, sa Tvedt, men dét ville ikke Brochmann helt være med på.

Det globalhistoriske perspektivet, ideologiimport fra Sverige og sammenhengen mellom bistand og innvandring

- Man må ha et globalhistorisk perspektiv, sa Tvedt under debatten i Oslo og utdypet det slik på bistandsfeltet:

"Etter min meninger kan man ikke forstå det norske bistandssystemet uten å forstå at dette i bunn og grunn var et system som ble etablert internasjonalt av den amerikanske regjeringen, president Truman og Point 4-deklarasjonen rett etter Den andre verdenskrigen. Det var de som institusjonaliserte hele dette internasjonale bistandssystemet, men hele den internasjonale retorikken om hva som skulle til for å fremme utvikling her og der. Det var de som institusjonaliserte det i form av at man hadde «Norad»’er i alle land – nesten helt likt. I alle land fikk de frivillige organisasjoner og støtte til frivillige organisasjoner omtrent på samme tid. Det skjedde i 1963 over hele linja."

- Et moment som du gjør veldig lite ut av, og det er bemerkelsesverdig siden du legger så veldig stor vekt på internasjonalisering, det er importen fra Sverige – ideologiimporten fra Sverige, mente imidlertid Brochmann, som på innvandringsfeltet pekte på at mye som sto i norske dokumenter ordrett var kopiert fra svenske dokumenter. 

- Man fulgte så å si tidsånden litt bevisstløst, sa Brochmann, som i sitt avsluttende innlegg i debatten i Oslo pekte på at dét også gjaldt sammenhengen mellom bistand og innvandring:

"Jeg har veldig sans for grunnideen i denne boka, der du setter sammen disse to viktige samfunnsområdene og lager en internasjonaliseringssyntese ut av det. Men igjen, hvis du hadde kikket til Sverige, så hadde du funnet nøyaktig den sammenstillingen, offensivt og ideologisk, etter Den annen verdenskrig. Sverige ønsket å være en humanitær stormakt og den politikken de utviklet når det gjald innvandring, den ble eksplisitt formulert med referanse til at de var en humanitær stormakt ute. Derfor måtte de også drive en likebehandling og menneskerettighetsorientert politikk hjemme. Fiks ferdig. Det er servert akkurat den hypotesen som du tar utgangspunkt i i boka di."

Og Tvedt avsluttet debatten med henvisning til en lederkommentar i Svenska Dagbladet i slutten av februar som nettopp påpekte at situasjonen der var den samme og at det burde skrives en tilsvarende bok for Sverige.

Nedenfor ser vi nærmere på noen av de temaene og spørsmålene som har vært fremme i mediedekningen og -debatten om Tvedts bok.

Kirkens rolle da Islam kom til Norge

I den kristne avisa Dagen gikk debatten gjennom en rekke innlegg i januar, der redaktør Vebjørn Selbekk på lederplass skrev om "Kirkens ansvar for islams vekst", viste til at "Islams økende innflytelse i Norge 
er en villet utvikling 
fra kirkens side" og konkluderte slik:

"Hvis vi skal tro Tvedt, og det gjør vi, har altså kirken selv vært en aktiv pådriver for å skape en situasjon der kors må tas ned og der kristne gudshus etter hvert blir bønnehus for Allah. Det er en tragedie."

Dette var imidlerid ikke en oppfatning som ble delt av representanter fra kirken, herunder biskop i Borg, Atle Sommerfeldt, som tidligere var generalsekretær i Kirkens Nødhjelp. Han møtte Tvedt til debatt om dette i Verdibørsen på NRK P2, der han bl.a. viste til budskapet fra kirker i Midtøsten:

"Dersom Vestens kirker i møte med Islam lager konfrontasjon og sier at det er umulig for kristne og muslimer å leve sammen, så er det vi som må betale prisen for det."

- Dette dreier seg selvsagt ikke om dialog eller ikke-dialog, eller om kristne og muslimer skal leve sammen, sa Tvedt, som mente at det interessante er hvordan kirken og Mellomkirkelig Råd håndterte Islam som en politisk og religiøs faktor i det norske samfunnet. Som eksempel viste han til hva den norske kirke svarte i 1989, da 3000 muslimer i Oslo protesterte mot oversettelsen av boka Sataniske vers til norsk og mange også mente at forfatteren Salman Rushdi måtte drepes:

"Gikk de til forsvar for ytringsfriheten? Nei. Det var én som sa noe, det var biskopen i Stavanger, og han sa at 'av hensyn til muslimene i Norge skulle jeg ønske at boka ikke ble gitt ut'. Altså - det dreier seg ikke om å leve sammen, men hvordan leve sammen."

- Utnyttet Islam for ny rennessanse for kristendommen, mente Rita Karlsen i Human Rights Service (HRS), som i en kommentar til debatten i Verdibørsen bl.a. skrev:

"Biskop Atle Sommerfeldts forklaring på valget av dialoglinjen hos Verdibørsen er nesten skremmende. For det kommer klart frem at DNK (Den norske kirke, red. anm.) ikke bare hentet sine kunnskaper fra konfliktene i Midtøsten (via erfaringer fra misjonsorganisasjonene, Kirkens verdensråd og Lutherske verdensforbund), men de tok det for gitt at de samme problemene ville etablere seg på norsk jord."

- Myteknuser eller mytespinner? spurte tidligere biskop i Sør-Hålogaland, Tor B. Jørgensen, som i februar innledet sin anmeldelse av boka til Tvedt i avisa Vårt Land slik:

"Terje Tvedt ­nedgraderer kirke­lederes ­personlige integritet og Den norske kirkes ­seriøsitet som kristen verdi­aktør i samfunns­prosessene. Han skaper myter som hører hjemme på konspirasjons­teorienes ­mørkeloft."

Menneskerettighetene og universalisme

I de to kristne avisene, Dagen og Vårt Land, gikk det ved årets begynnelse også debatter om Tvedts fremstilling av menneskerettigheter og universalisme. 

- Menneskerettighetene er på ingen måte universelle. De har bare blitt markedsført som det, skrev Lars Jørgen Vik i en bokomtale i Vårt Land 5. januar og fikk svar fra Erik Hillestad i Kirkelig Kulturverksted i samme avis 10. januar:

"Det er riktig at ikke alle gir sin tilslutning til menneskerettighetene. Men det gjør dem ikke noe mindre universelle."

Han viste bl.a. til det persiske rikets grunnlegger, kong Kyros, og Kyros sylinder:

"På sin berømte «Kyros sylinder» i brent leire som ble funnet i Irak i 1879 og i dag befinner seg i British Museum, lot han skrive en erklæring som beskriver hvordan han lot alle religiøse grupper få gjenoppbygge sine gudshus og dyrke sin egen religion. Dette regnes som verdens første menneskerettighetserklæring, og deler av teksten er gjengitt over inngangsdøra til FN-bygningen i New York."

Han fikk svar fra Terje Tvedt, som innledet slik:

"Det har skjedd noe dramatisk i Norge når kristne meningsdannere i fullt alvor hyller Kyros den store, krigerkongen som grunnla det persiske riket 500 år f.Kr., som forkjemper for menneskerettighetsidealene."

Faktisk.no vs. Terje Tvedt om innvandring og befolkningsvekst

I en tid med kritisk fokus på "falske nyheter" har Tvedt blitt tildelt den kanskje noe tvilsomme ære å ha blitt gransket av de norske faktasjekkerne i faktisk.no hele 3 ganger i løpet av januar. Faktisk.no sjekket følgende påstander:

  • "I perioden 1995 til 2016 har vi hatt en relativ større (...) netto innvandring enn USA noen gang hadde etter borgerkrigen, 1860-1865", som faktisk.no mente ikke var helt sikkert.
  • "I perioden 1995 til 2016 har vi hatt en relativ større befolkningsvekst i Norge enn i India", som faktisk.no mente var helt feil og
  • "Husk på at Norge bare i perioden 1995-2017 økte befolkningen tre ganger så mye som Danmark, i forhold til befolkningens størrelse - dobbelt så mye som Sverige", som faktisk.no også mente var helt feil.

- Var det meningen at Faktisk.no skulle blåse opp feil som ikke gjør en forskjell? Og avspore fra store, viktige fakta som kunne opplyse ordskiftet? spurte Kjetil Rollness i en kronikk på medier 24.

- Faktisk.no tar faktisk feil, svarte Tvedt selv på Facebook 19. januar, delvis gjengitt i Aftenposten, og HRS mener at faktisk.no er et demokratisk problem. Tvedt hadde tidligere erkjent den forrige aktafeilen, men viste til at det hadde skjedd ved en inkurie og at det skulle ha stått Kina istedet for India, men avviste kategorisk den siste påståtte feilen:

"Haken ved Faktasjekk.no er imidlertid at hva «faktasjekkerne» nå den 18.2. påstår er helt feil, er korrekt. I tillegg vil jeg dokumentere noe mer urovekkende: de produserer selv uriktige nyheter som vanskelig kan tolkes som noe annet enn et forsøk på å undergrave boken og min troverdighet."

Han fikk igjen svar fra redaktør i faktisk.no, Kristoffer Egeberg, på medier24:

"Faktisk tåler kritikk, men det forutsetter at kritikken funderes på fakta. Her svikter Terje Tvedt."

Tvedts oppgjør med Søbyes anmeldelse i Morgenbladet

Den aller første anmeldelsen av boka til Tvedt sto i Morgenbladet 30. november i fjor. Der avsluttet Espen Søbye sin anmeldelse slik:

"Å gjøre de store sosiale og økonomiske konfliktene i verden til en motsetning mellom nordmenn og muslimske innvandrere, eller mellom raser, kulturer og religioner, er å gjøre dem til uforanderlig natur. Det er grunn til å minne om at det er forsøkene på å unngå slike innbilte farer kombinert med naturalisering av sosiale konflikter som har ført til de største ulykkene i verden."

Når Tvedt den siste måneden har møtt noen av sine kritikere til debatt i Oslo og Bergen har han innledet med å vise til denne anmeldelsen. I sin innledning til debatten i Oslo 7. april sa han bl.a.

"De beskrev den som en bok som var skrevet med en grunnleggende rasistisk tilnærmingsmåte til norsk historie. Den reduserte, skrev de svart på hvitt, verdens konflikter til en kamp mellom nordmenn og muslimske innvandrere i Norge. Tilnærmingen, skrev de, kunne sammenliknes med nazi-ideologien i mellomkrigstiden."

- Det kalles vel med utestemme at denne boken bør ikke være noe tema i et anstendig selskap og forfatteren burde hvert fall holdes utenfor ethvert selskap, fortsatte han og han avsluttet sin innledning på et debattmøtet i Bergen 24. april slik:

"Tenk at det er mulig å beskrive dette her som om jeg beskriver norsk historie i rasistiske termer. Utrolig deprimerende!"

Tvedt stoppet imidlertid ikke der, men fulgte opp med et essay i Morgenbladet noen uker senere, der han under tittelen "polariseringens elendighet" bl.a. skrev:

"Søbyes omtale i Morgenbladet utstiller et paradoks: En avis som ser på seg selv som målbærer av den rasjonelle samtalens ideal, opptrådte i realiteten som en moraliserende sensurinstans. Anmeldelsen krevde i praksis at rammene for en dannet meningsutveksling, skulle være anmelderens virkelighetsforståelse, og dommen om utestengelse kunne fattes, uten at det er noe faktisk som underbygger den. Den som i dette tilfellet ble ekskommunisert og utstøtt fra den anstendige samtalens fellesskap, var altså jeg og en bok om noe så tilforlatelig, men samtidig sentralt, som Norges utvikling de siste femti årene."

- Tvedts artikler og bøker er kjent for, og har høstet mye berettiget anerkjennelse for, å polarisere diskusjoner som er blitt så altfor koselige og selvbekreftende for dem som deltar, svarer Søbye uka etter og avslutter slik:

"Jeg skal ikke gjenta min vurdering av bokens sterke og svake sider her. Ikke bare fordi jeg er part i saken, men i trygg forvissning om at de som leser Det internasjonale gjennombruddet og anmeldelsen, er i stand til å gjøre seg opp en mening uten hjelp fra meg om Tvedts karakteristikker er treffende eller ikke."

Faghistorikeres vurderinger

Det er imidlertid ikke bare avisenes litteraturanmeldere og aktører på bistands- og innvandringsfeltet som de siste månedene har ytret seg om boka til Tvedt, men også noen sentrale faghistorikere.

- Leseren suges inn i teksten gjennom en drivende språklig rytme, med akkumulering av bisetninger i store perioder, stadige gjentakelser av kjernebegreper og en argumenterende grunntone, skrev historiker og professor emeritus Jarle Simensen ved Universitetet i Oslo i en kronikk i Dagsavisen i begynnelsen av april, men tilføyde:

"Faren er at kildekritikken sløves når retorikken bølger fram. Her er mange eksempler på overdrivelser, skjeve gjengivelser og sammenfatninger."

Simensen sto sentralt i arbeidet med bokverket om Norsk utviklingshjelps historie, som kom i 2003, og hadde i sin kronikk noen kritiske punkter til Tvedts metode og verdiorientering og ble skrevet i en kritisk drøftende form. En annen faghistoriker, som anmeldte Tvedts bok i Fri Tanke i begynnelsen av mars, var Paul Knutsen, professor i samtidshistorie ved Høgskolen i Innlandet, Lillehammer. Også han var kritisk drøftende, men han konkluderte likevel betydelig mer begeistret: 

"Boka er en kraftfull demonstrasjon av historiefagets relevans for forståelsen av vår samtid, både fordi forfatteren tar opp sentrale, kontroversielle spørsmål, fordi han trekker historiske linjer som gir ny innsikt, og ikke minst fordi han bryter med den snevre nasjonale rammen som tradisjonelt har preget faget."

Ytterligere nettressurser:

Dybdeartikler

Her går vi dypere inn i og gir en samlet oversikt over utvalgte debatter og analyser knyttet til aktuelle utviklingspolitiske saker, utstyrt med lenkearkiv for videre lesning.

Faghistorikere om Tvedts bok:

"Internasjonaliseringen av Norge er en gammel sak, etter 1945 intensivert både på det økonomiske, politiske, militære og kulturelle området. Siden 1960-tallet har bistand og innvandring vært en viktig del av denne prosessen. Det er en faglig utfordring, lenge forsømt, å forstå og fremstille norsk utvikling i samspill med internasjonale og globale forhold.

Terje Tvedt har gitt viktige bidrag til dette, ut fra sin bakgrunn i utviklingsstudier, i grenselandet mellom flere fag, såkalt «tverrkulturell kommunikasjon» og med stor intellektuell energi. Han utga allerede i 1990 sin første bok om hvordan utviklingshjelpen formet norsk verdensoppfatning, Bilder av de andre. Om utviklingslandene i bistandsepoken. Den var et forfriskende faglig bidrag, skrevet i en direkte, enkel stil. Det er stoff av denne typen han behandler også i den første delen av den siste boka, «Det internasjonale gjennombruddet». Men tonen er en annen denne gangen, og bistandskritikken er kombinert med et langt mer brennbart stoff: Innvandringen."

Professor emeritus Jarle Simonsen i en kronikk i Dagsavisen (nye meninger) 10.04.2018

"Resonnementene han foretar angående forholdet mellom godhetsregimet og det han selv kaller «godhetstyranniet» (s. 272-274) er antakelig inspirert av en slags diskurstenkning og får derfor et forvirrende preg. Dette tyranniet er ikke knyttet til en klasse, men til «en herskemåte», skriver han (s. 272). Er da plutselig aktørene i godhetsregimet blitt borte? I så fall gjelder det antakelig bare akkurat her, for allerede på s. 274 gjør «den humanitær-politiske eliten» comeback, nettopp som utøverne av «sin godhetsmakt». Dette er likevel av mindre betydning. Boka er en kraftfull demonstrasjon av historiefagets relevans for forståelsen av vår samtid, både fordi forfatteren tar opp sentrale, kontroversielle spørsmål, fordi han trekker historiske linjer som gir ny innsikt, og ikke minst fordi han bryter med den snevre nasjonale rammen som tradisjonelt har preget faget."

Paul Knutsen, professor i samtidshistorie ved Høgskolen i Innlandet, Lillehammer, i anmeldelse på fri tanke 02.03.2018

"Presentasjonsformen til Tvedt bidrar til at boken vekker så mye interesse og kritikk. Den er til tider provoserende og harselerende, men også forfriskende. Det er blitt påpekt at mange av eksemplene er tatt ut av sin sammenheng og i for stor grad vridd i retning av å passe inn i forfatterens ærend.  Spørsmål kan også reises i forbindelse med hans metode for «nærlesing» av store dokumentmasser. Det viktige er imidlertid i hvilken grad Tvedts bekymringer er berettiget (de dreier seg overhodet ikke om sikkerhet, militærpolitikk  eller miljø), eller kan det være slik at hans karakteristikker av bistandsvilje, hang til å presentere menneskerettighetene som universelle og inkluderende holdninger til innvandrere og andre kulturer representerer det beste i nettopp norske verdier?"

Randi Rønning Balsvik, professor emerita i historie / UiT Norges arktiske universitet, i anmeldelse på nordnorskdebatt.no 08.01.2018