Det liberale demokratiets usikre framtid

- Seirene for demokrati, frihet og menneskerettigheter kan ikke lenger tas for gitt, konstaterte utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) i sin utenrikspolitisk redegjørelse til Stortinget sist uke. I Vesten stiger uroen for at utviklingen går i feil retning, både på hjemmebane og bortebane. Det skjer noen tiår etter at Vesten gikk seirende ut av Den kalde krigen og mange trodde at framtiden tilhørte det vestlige liberale demokratiet. Hva skjer? Vi har sett nærmere på debatten hjemme og ute den siste tiden. #Langlesing!

Demokrati under press 2018.jpg

I sin første utgave av rapporten "The Global State of Democracy" høsten 2017 oppsummerte International IDEA (Institute for Democracy and Electoral Assistance) status for demokratiet i dagens verden slik:

"Demokratiet har vist en imponerende vekst fra 1970-tallet til 2000-tallet, men likevel, til tross for demokratiets langsiktige resiliens, framstår det i 2017 som sårbart i mange land." 

Og uroen for demokratiets sårbarhet og fremtid, ikke minst det vestlige liberale demokratiets sårbarhet og fremtid, har vært økende det siste året.

- Svekkelsen av demokratiet i USA er del av en global trend, fastslo nylig den indisk-amerikanske journalisten Fareed Zakaria i en kommentar i Stavanger Aftenblad, med henvisning til årets Democracy Index 2017: Free speech under attack fra The Economist Intelligence Unit, mens Dagbladets John O. Egeland tidligere i februar, med utgangspunktet i årets Freedom in the World 2018: Democracy in Crisis fra Freedom House, innledet en kommentar slik:

"Vi har tatt demokrati og rettsstat for gitt. Som en seirende politisk kraft. Vi tok feil. Autoritære verdier er i framgang."

Når det gjelder autoritære verdier ser mange i Vesten med uro på framveksten av populisme og identitetspolitikk i vestlige land og autoritære utviklingstendenser i Russland, enkelte østeuropeiske land, som Ungarn og Polen, NATO-landet Tyrkia, som spiller en sentral rolle i Midtøsten, og ikke minst i den fremvoksende globale stormakten Kina.

Det er derfor ingen grunn til å undres over at slike utviklingstrekk var blant de som ble løftet fram da utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) sist uke la fram sin utenrikspolitiske redegjørelse for Stortinget. På lederplass kommenterte Bergens Tidende dette slik:

"Identitetspolitikk og populisme gjør at mange er overbevist om at alle problemer kan skyldes på globalisering og internasjonale avtaler, som igjen gjør at de vender seg til nasjonalisme og proteksjonisme. Slik legges veien åpen for nye autoritære politikere og kaldere geopolitikk. Det er ingen floskel når Søreide insisterer på at Norge må forsvare verdiene norsk utenrikspolitikk er bygget på, fra demokrati og menneskerettigheter til frihandel og internasjonale avtaler. Det er mer nødvendig enn på lenge."

For de mange som jobber med FNs bærekraftsmål kan det også være grunn til å minne om denne uttalelsen fra Den interparlamentariske union (IPU) høsten 2016:

"Mer demokrati er nøkkelen til å nå bærerkaftsmålene innen 2030."

Nedenfor ser vi først litt på utviklingen i Kina, som Norge har hatt ubehagelig nærkontakt med det siste tiåret, deretter har vi samlet noen hovedfunn i ulike rapporter fra organisasjoner og institusjoner som følger verdens utvikling på områder som demokrati, ytringfrihet og menneskerettigheter, og til slutt har vi sett litt på ulike debatter knyttet til det liberale demokratiets fremvekst i kjølvannet av Den kalde krigen og dets usikre fremtid.

- Hurra for frihandelsavtale med diktatur! (Kina)

lederplass kommenterte Dagens Næringsliv sist uke den seneste utviklingen i Kina slik:

"I årene etter Deng har den vestlige verden håpet at Kina langsomt skulle bevege seg i retning av et liberalt demokrati. Håpet har vært at markedsøkonomi, mer internasjonal kontakt og en raskt voksende middelklasse ville endre landet. Under Xi har utviklingen gått den gale veien. Ytringsfriheten er innskrenket og personkultusen rundt lederen er styrket."

Og denne utviklingen i Kina har Norge hatt ubehagelig nærkontakt med det siste tiåret, i kjøvannet av at Den norske Nobelkomité i 2010 tildelte Nobels fredspris til til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo.

- Dette er ikke en pris mot Kina, men en pris som ærer dem i Kina som forstår at videre økonomisk utvikling må kombineres med politiske reformer, sa komitéleder Thorbjørn Jagland til Dagbladet den gangen, men det gikk ikke helt slik komiteen hadde håpet. I protest stanset Kina forhandlingene med Norge om en frihandelsavtale og la de diplomatiske forbindelsene på is. De mente alvor og mange kritiske røster meldte seg da regjeringen på tampen av 2016 varslet at Norges diplomatiske relasjoner til Kina var "normalisert". Kritikere mente det var lite "normalt" med denne normaliseringen, som f.eks. Emil André Erstad i Tankesmien Agenda, som innledet en kommentar om "prisen for normalisering" slik i Bergens Tidende:

"Viss ein meiner at menneske­rettar er mindre viktig enn næringsliv, kan ein like godt seie det rett ut."

Nylig også ble relasjonene mellom Kina og Norge omtalt i kritiske vendinger i en fersk rapport fra tenketanken Global Public Policy Instititue (GPPI) i Berlin. Denne ble presentert slik av ABC nyheter:

"Kinas økende politiske innflytelse utfordrer europeiske verdier, skriver tenketanken Global Public Policy Institute. De mener i en fersk rapport at kneblingen av Norge er det fremste eksemplet på dette."

– Flott at Xi er president på livstid, lød imidlertid kommentaren fra USAs president Donald Trump i helga. Han hadde selv tenkt på det samme og er trolig ikke den eneste som lar seg inspirere av Xi. Aftenposten skrev i helga om at nye "sterke menn" vokser frem over hele verden. De hadde snakket med Kina-eksperten Anna L. Ahlers, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, som kommenterte utviklingen slik:

"Kina har etablert seg som en slags prototyp på moderne autoritanisme. De har kunnet sette sin egen effektivitet og tilpasningsevne opp mot det de fremstiller som treghet og kaos i demokratier. Det har nok påvirket ledere også i andre regimer i flere verdensdeler."

- Hurra for frihandelsavtale med diktatur, var tittelen på Theres Solliens kommentar i Aftenposten på lørdag. Hun satt et kritisk fokus på den norske spagaten i forholdet til Kina og innledet med følgende spørsmål til regjeringens politikk overfor Kina:  

"Hvorfor var det galt å handle med diktaturet Sovjetunionen, men greit å handle med et stadig mer totalitært Kina?"

Mange rapporter viser trender i feil retning

- Et globalt tilbakeslag for menneskerettighetene, var budskapet i Amnesty Internationals årsrapport 2016/2017 og i fjor innledet Reportere uten grenser (RSF) sin "2017 World Press Freedom Index" slik:

2017-Indeksen over verdens pressefrihet samlet av Reportere uten grenser (RSF) gjenspeiler en verden der angrep på media har blitt vanlig og sterke menn er på fremmarsj. Vi har nådd en tid preget av post-sannhet, propaganda og undertrykkelse av frihet - særlig i demokratier."

Signalene var nedslående også i "State of the Civil Society Report 2017" fra det internasjonale sivilsamfunnsnettverket CIVICUS, der generalsekretær Dhananjayan Sriskandarajah innledet sitt forord til rapporten slik:

"Det siste året har vært dypt utilfredsstillende for de fleste av oss i det progressive sivilsamfunnet. Omtrent over hele verden er alt vi står for truet - fra sivile friheter til klimahandling, fra minoritetsrettigheter til internasjonalisme. Økende populisme og ekstremisme bidrar til svekket offentlig tillit til sivilsamfunnet og utgjør et bekvemt dekke for angrep på sivilsamfunnets handlingsrom. Det kanskje mest bekymringsfulle er at vi i for mange land taper det offentlige ordskiftet."

- Demokratiet sto i 2017 overfor sin mest alvorlige krise på flere tiår, i følge rapporten "Freedom in the World 2018" fra Freedom House, som ble lagt fram i midten av januar. I sitt forord innledet organisasjonens president, Michael J. Abramowitz, slik:

"Politiske rettigheter og sivile friheter verden rundt ble svekket til sitt laveste punkt på mer enn et tiår i 2017, og forlenget en periode karakterisert av styrkede eneherskere, beleirede demokratier og USAs tilbaketrekking fra sin ledende rolle i den globale kampen for menneskelig frihet."

I slutten av januar kom den årlige demokrati-indeksen, Democracy Index 2017: Free speech under attack, fra The Economist Intelligence Unit. Her topper fortsatt Norge listen som verdens mest demokratiske land, men det generelle bildet var nedslående:

"Et tiår har gått siden Larry Diamond, en statsviter ved Stanford University, la fram ideen om en global "demokratisk resesjon". Den 10. utgaven av Economist Intelligence Unit’s Democracy Index antyder at denne lite velkomne trenden fortsetter med stø kurs. Indeksen, som omfatter 60 indikatorer på tvers av fem brede kategorier - valgprosesser og pluralisme, regjeringens virke, politisk deltakelse, demokratisk politisk kultur og sivile rettigheter - konkluderer at mindre enn 5% av verdens innbyggere for tiden lever i et "fullverdig demokrati". Nesten en tredel lever under autoritært styre, med en stor andel i Kina. I alt fikk 89 vurderte land i 2017 en lavere score enn de hadde året før."

- Det er åpenbart grunner til å være urolig, erkjente Chiles president, Michelle Bachelet, i sitt forord til The Global State of Democracy 2017: Exploring Democracy’s Resilience, fra Institute for Democracy and Electoral Assistance (IDEA) sist høst, men pekte også på at det negative bildet som tegnes ikke er komplett:

"Det er lett å miste de langsiktige fremskrittene verden har gjort for å opprettholde demokratiet. I det store og hele er offentlige institusjoner idag mer representative og ansvarlige overfor ønskene til kvinner og menn i alle aldre. Gjennom de siste tiårene har mange stater blitt demokratiske og, til tross for hindringer og noen tilbakeslag, så har de fleste av dem opprettholdt sin status. Idag er det flere land som avholder valg enn noen gang før."

Berlinmurens fall i 1989 var kanskje "demokratiets aller stolteste øyeblikk", men hvordan gikk det så?

- Berlinmurens fall i november 1989 var demokratiets kanskje aller stolteste øyeblikk, skrev Morten Strand i Dagbladet for noen år tilbake, der han drøftet utviklingen i tiårene som fulgte under tittelen "demokrati i trøbbel". Selv om IDEAs første statusrapport i fjor, The Global State of Democracy 2017, pekte på "imponerende vekst" fra 1970 til 2000, så har det ikke gått helt slik mange håpet og trodde etter at Berlinmuren falt og Den kalde krigen var over, nemlig at det vestlige liberale demokratiets verdier, med flerpartivalg, ytringsfrihet, respekt for menneskerettigheter og minoriteter, gradvis ville vinne fram over hele verden.

Her er et forsøk på å oppsummere hvordan det har gått:

Sist, men ikke minst, har vi de siste årene sett urovekkende utviklingstrekk også i Vesten. IDEAs rapport sist høst, The Global State of Democracy: Exploring Democracy's Resilience, oppsummerer noe av bakgrunnen for dagens situasjonen slik:

"Det moderne politiske landskapet utgjør komplekse globale utfordringer for demokratier. Landskapet er formet av globalisering, geopolitiske maktforskyvninger, endring av roller og strukturer av (supra)nasjonale organisasjoner og institusjoner, og veksten i moderne kommunikasjonsteknologi. Transnasjonale fenomener som migrasjon og klimaendringer påvirker dynamikken i konflikt og utvikling, statsborgerskap og statssuverenitet. Stigende ulikhet og den sosiale polariseringen og utestengingen den fører med seg bidrar til skjev politisk representasjon og stemme, og reduserer det viktige moderate sentrum for velgerne."

Et feilslått forsøk fra Vesten på universalisering av demokrati og menneskerettigheter?

Professor Francis Fukuyama ved Stanford University i USA ble ved Den kalde krigens slutt kjent for boka "The End of History and the Last Man" (1992), der han i følge Wikipedia hevdet "at den verdensomspennende spredningen av liberalt demokrati og markedsøkonomi etter vestlig modell markerer slutten for menneskehetens sosiokulturelle utvikling". Da han nylig var i Norge og ble intervjet av avisa Klassekampen (17.02.2018 - ikke på nett) sa han imidlertid at det ikke var helt slik:

"Konklusjonen var snarere at det ikke lenger fantes noen alternativ ideologisk visjon for det moderne samfunn. Et land som ønsket å tre inn i moderniteten, kunne ikke lenger velge en vei som gikk utenom frie markeder og frie valg."

Og det var vel slik mange tenkte, både den gang og i tiden som fulgte. I en kronikk på NRK ytring høsten 2016 tegnet bistandsarbeider Eirik Christophersen dette bildet av en holdning som har preget Vesten i kjølvannet av Den kalde krigen:

"Vi, gode liberale demokrater, har en klokkertro på at alle innerst inne egentlig vil det samme som oss. De må bare gjøre unna ungdomsopprøret først. Er vi tålmodige og pedagogiske nok vil de skjønne det etter hvert, både arabere, kinesere, russere og sinte, hvite menn i rustbeltet: våre verdier er egentlig alles verdier og den selvfølgelige endestasjon for sivilisasjonen."

I følge professor Terje Tvedt, som den siste tiden har bidratt til mye debatt med boka "Det internasjonale gjennombruddet", er det i slike spørsmål viktig å skille mellom at verdier er universelle og at vi ønsker at de skal bli det. I en kommentar til Tvedt i Aftenposten før jul beskrev Ap-leder Jonas Gahr Støre Tvedts syn slik:

"Godhetstyrannene (Tvedt har copyright på begrepet, ikke Listhaug) driver sitt virke i en opphøyet tro på at de forsvarer universelle verdier og universelle menneskerettigheter. Men det gjør de ikke, kan Tvedt fortelle. For se på Kina, Iran, Russland eller muslimene, de har et annet syn, andre verdier. De universelle verdiene er intet annet enn fundamentalt vestlige."

- Sannheten er at både menneskerettigheter og mål for utvikling, senest formulert gjennom bærekraftsmålene fra 2015, er vedtatt av nær samtlige land i verden, påpekte Gahr Støre, mens Tvedt i sitt tilsvar sto på sitt: 

"Boken viser at det norske, politiske lederskapet mente at menneskerettighetsideen fantes i de fleste kulturer og religioner og at den ikke hadde en vestlig bakgrunn. Den diskuterte aldri den avgjørende forskjellen mellom å mene at menneskerettighetene er universelle og det å bestemme seg for å universalisere bestemte verdier som historisk vant frem i Vesten til resten av verden."

Liknende spørsmål ble for noen år tilbake drøftet i en artikkel om "Liberalt demokrati som universell verdi" av statsviter Jörg Faust ved Det tyske institutt for utviklingspolitikk (DIE), som stilte spørsmål ved måten Vesten har fremmet demokrati på.

- To tiår etter Berlinmurens fall er (...) denne universaliteten gjenstand for økende kritikk fordi vestlige ideer om demokrati 'ikke reiser godt' i andre kulturelle miljøer, konstaterte han og konkluderte slik:

"Aksept av begrepet liberalt demokrati som universelt betyr ikke at kritikk ikke kan reises mot Vestens praksis og fremferd for å fremme demokrati. Diplomatiske feilskjær og den ofte nedlatende selvtilfredsheten hos vestlige demokratifremmere er ofte til liten hjelp for å få aksept for demokrati som en universell verdi i et internasjonalt system i endring."

Under Den kalde krigen var det særlig den politiske venstresiden som satt et kritisk blikk på Vestens praksis og fremferd i andre deler av verden, men etter Berlinmurens fall kom det også andre på banen. Et eksempel er FNs rapporter om menneskelig utvikling i Den arabiske verden på begynnelsen av 2000-tallet, i kjølvannet av terrorangrepet mot USA (9/11). Dagbladet avsluttet sin lederkommentar til FNs 2004-rapport slik:

"Gårsdagens FN-rapport viser at et liberalt demokratiprosjekt som forurenses av vestlig okkupasjonsmakt, fyrer opp under ekstremismens misbruk av demokratiet. For også Midtøstens voldelige ekstremister liker å benevne seg som demokrater - rene arabiske og muslimske demokrater."

Da er det kanskje ikke så underlig at enkelte, som Insaf Bakeer Markar på på UNDPs blogg for Sri Lanka, stiller spørsmålet:

"'Liberalt demokrati' - for overvurdert?"

For mange i Vesten er det mest foruroligende idag kanskje likevel at det liberale demokratiet også skranter på hjemmebane. 

Hva skjer når demokratiet (i Vesten) ikke løser problemene?

Høsten 2012 skrev Nils August Andresen i Minerva om "Demokratiet i Europa" og innledet slik:

"Demokratiet har blitt rotfestet i Europa fordi det har fungert: Levestandarden har øket år for år. Problemer er blitt løst. Hva skjer den dagen demokratiet ikke løser problemene?"

Slike spørsmål er det i dag stadig flere som spør seg, spesielt etter Brexit og valget av Donald Trump til president i USA i 2016. I kjølvannet av finanskrisen har stadig flere i vestlige land stilt spørsmål ved om de etablerte partiene og demokratiet vil kunne sikre levestandarden for folk flest og løse de sentrale problemene i vår tid, som utfordringer knyttet til klimaendringer og globalisering og ikke minst til migrasjon og integrering.

I dette landskapet har mange pekt på en underliggende utfordring knyttet til en liberal, men udemokratisk elite, slik bl.a. utenrikspolitisk forsker og skribent Asle Toje pekte på i en kronikk i DN i begynnelsen av januar: 

"Brexit og valget av Donald Trump ble ledsaget av en oppsiktsvekkende uttømming av antidemokratisk sinnelag. De rike, de innflytelsesrike, de mektige og berømte forenes i enigheten om at makten bør representere hva folk burde ønske seg (definert av elitene) og ikke nødvendigvis hva de etterspør."

Mange har i et slikt persepktiv tegnet et bilde av en økende motsetning mellom denne liberale eliten (både økonomisk og kulturelt) og folket, gjerne forstått som den hvite middel- og arbeiderklassen. Dette er ikke minst karakteristisk for den europeiske høyrepopulismen, som i fjor ble beskrevet av Simen Ekern i boka "Folket, det er meg". Anbefalingen fra Aftenpostens anmelder sist høst var klar:

"Simen Ekerns nye bok bør være obligatorisk lesning for alle som bryr seg om demokratiet og fremtiden."

lederplass i Klassekampen satte redaktør Bjørgulv Braanen nylig fokus på dette med henvisning til en fersk artikkel av økonomiprofessor Dani Rodrik ved Harvard University i USA. Han skrev om den doble trusselen mot det som gjerne kalles det "det liberale demokratiet", herunder trusselen fra «udemokratisk liberalisme». Braanen avsluttet slik:

"Dani Rodrik mener det ikke bare trengs mekanismer for å hindre overgrep mot minoriteter og svekkede sivile rettigheter – det er også nødvendig å sikre demokratiet ved at politikerne står ansvarlig overfor velgerne. Det liberale demokratiet kan forfalle til et autoritært styresett eller til udemokratisk liberalisme, men det er også slik at når politikken ikke lenger er demokratisk forankret, så styrker det kreftene som arbeider for en utvikling i retning et autoritært styresett."

Demokratisk forankring av politikken kan imidlertid bli vanskelig om det ikke lenger er politikk, men identitet som gjør utslag i demokratiske valg. Professor Francis Fukuyama ved Stanford University i USA var nylig i Norge for å snakke om nettopp dét og sin nye bok, "Identity: The Demand for Dignity and the Politics of Resentment", som kommer til høsten. I et lengre intervju med avisa Klassekampen (17.02.2018 - ikke på nett) snakket han om en ny trussel mot det liberale demokratiet, som han mente kom fra politiske krefter som utfordrer demokratiene fra innsiden:

"Politikk på 1990-tallet handlet om kampen mellom høyre og venstre. Den aksen er i ferd med å bli erstattet av en identitetsakse, der rase, etnisitet og religion blir de definerende polene. Det skiftet er veldig farlig for politikken."

Og slike tendenser har vi sett stadig flere av i Europa den siste tiden, som under valget i Nederland i januar i fjor, i Østerrike i desember og nå senest i forbindelse med helgas valg i Italia.

- Høyresiden fremstiller italienere som en «truet hvit rase», rapporterte DN sist uke og beskrev situasjonen foran valget slik:

"Det er steile fronter i Italia foran søndagens valg på grunn av flyktning- og migrantstrømmen. Flukten går ikke lenger bare sjøveien, men også over Alpene."

Vårt Land rapporterer om frykt for neo-fascisme, mens Yngve Kvistad avslutter sin kommentar i VG idag slik:

"Flyktingekrisen fremholdes som utløsende for ytre høyres fremvekst. Symbolikken er slående, men 600 000 immigranter på syv år forklarer ikke fascismens angivelige tilbakekomst. Det er feil fokus. For Italia er det et større problem at 250 000 ungdommer hvert år velger å emigrere."

Splittes Europa på nytt mellom øst og vest av det liberale demokratiet - eller udemokratisk liberalisme?

Etter Den kalde krigen gikk EUs utvidelse mot øst som en seiersmarsj for det vestlige liberale demokratiet. De østeuropeiske landene fartet ivrig til Brüssel for å tilpasse seg EUs krav. Det store skiftet i denne gjenforeningen kom med flyktningkrisen i Europa i 2015. Europakommisjonens visepresident, Frans Timmermans, understreket da at flyktningkrisen som overveldet Europa "vil være med oss i lang tid" og at "hver eneste Europeer, 500 millioner av oss", vil kjenne konsekvensene. Blant konsekvensene er en ny øst-vest konflikt i Europa. 

På en pressekonferanse 31. august 2015 erklærte Tysklands frobundskansler Angela Merkel at "Wir schaffen das", vi klarer det, og ønsket flyktningene velkommen. VGs kommentator Per Olav Ødegård innledet sin kommentar til dette slik:

"Forbundskansler Angela Merkel belærer, formaner og minner om hva Europa står for. I flyktningkrisen er hun blitt Europas overlærer."

For noen var Merkels beslutning et utslag av grunnleggende humanitære verdier i det liberale demokratiet, men for andre ble dette nok et uttrykk for udemokratisk liberalisme i en kritisk situasjon. For ikke alle, særlig ikke i østeuropa, var like begeistret for at Merkel ønsket flyktningene velkommen uten å lytte deres innvendinger og etter kort tid kunne bl.a. Harald Stanghelle i Aftenposten berette om hva som var i ferd med å skje:

"Ved en grense. Alt som nå skjer, har en dominoeffekt. Først for enkeltmennesker på flukt. Så for et Europa som igjen viser frem kløften mellom øst og vest."

Noen år senere har strømmen av flyktninger nordover i Europa stanset opp, men konsekvensene av det som skjedde høres godt, som i en tale nylige av Ungarns statsminister Victor Orban:

"Nasjoner vil opphøre å eksistere, Vesten vil falle og Europa vil ikke engang skjønne at det er blitt invadert."

– Kristendommen er Europas siste håp, sa han og illustrerte Francis Fukuyamas tanker om at politikkens høyre-venstre akse blir erstattet av en identitetsakse. Orban fikk søkelyset på seg da FNs høykommissær for menneskerettigheter, Zeid Ra'ad al-Hussein, nylig talte til FNs menneskerettighetskommisjon i Geneve:

"Fremmedfiendtlige og rasister i Europa har lagt fra seg all form for skamfølelse, som Ungarns Viktor Orbán, som tidligere denne måneden sa: «Vi ønsker ikke at vår farge (...) blir blandet sammen med andre farger». Vet de hva som skjer med minoriteter i samfunn der lederne søker etnisk, nasjonal eller rasemessig renhet?"

En tilsvarende utvikling kom raskt også i Polen, der Human Rights Watch var tidlig ute og advarte mot en autoritær glidning i Polen etter at det populistiske, konservative og nasjonalistiske partiet Lov og rettferdighet (PiS) kom til makten i 2015.

- I landet hvor Solidaritet ble en mektig folkebevegelse, er det ingen forståelse for europeisk solidaritet i møte med flyktningene, skrev VGs Per Olav Ødegård i en kommentar for noen år tilbake. Sist uke satte Verdibørsen på NRK radio (P2) fokus på "Innvandringen - Europas 11. september" og statsviteren Ivan Krastevs advarsel om EUs kollaps. Der forklarte Sylo Taraku, rådgiver hos Tankesmien Agenda, noe av bakgrunnen for at holdningene til slike verdispørsmål og muslimsk innvandring er forskjellige i øst- og vesteuropa:

"Jeg vil si at østeuropeere er mye mer eurosentriske enn vesteuropeere, som er mye mer internasjonalt orienterte. Det har med historiske erfaringer å gjøre. Den viktigste forskjellen er at østeuropeiske land ikke har vært kolonimakter og har ikke den erfaringen med seg. De har ikke vært så nysgjerrige på hvordan verden der ute er. Husk også at 68´erne i Vest-Europa tok et oppgjør med alt det grusomme nasjonalismen sto for og de var veldig opptatt av internasjonal rettferdighet. 68´erne i Øst-Europa, derimot, de var opptatt av nasjonal suverenitet på grunn av Sovjetunionen og de reagerte mot den internasjonalismen som kommunismen sto for. For dem så handlet nasjonalisme om frihet."

- Det er lite tradisjon for å ønske å redde verden i Øst-Europa og man har heller ikke den dårlige samvittigheten overfor den tredje verden, slik man kanskje har i Vest-Europa, fortsatte Taraku og forklarte muslimskepsisen i Øst-Europa slik:

"Muslimskepsisen henger sammen med fortellingen om hvordan Ungarn og Polen spesielt beskyttet Europa mot ottomansk ekspansjon på 1300-tallet. De linker dette til den muslimske innvandringen nå, spesielt Orban og Kaczynski, som fremstiller seg selv som forsvarere av Europa mot ny muslimsk invasjon."

I hvilken grad demokratiet i Europa vil løse disse problemene, knyttet til autoritære tendenser og udemokratisk liberalisme, gjenstår å se. Nettverk for studier av totalitarisme og demorkati (NEST) ved Universitet i Oslo inviterer til debatt om nettopp dette på Nobelinstituttet 21. mars, der de stiller følgende spørsmål:

"Hvordan kan demokratiet i Europa bli fornyet etter Brexit, Orban, Kaczynski og Sebastian Kurz?"

Når demokratier dør

- Demokrati er ingen naturlig styreform, skrev professor Stein Ringen i en kronikk i Aftenposten for noen år tilbake og innledet slik:

"Det er tid for å gjøre opp status og spørre: Bak styresett som ikke fungerer, er demokratiet selv i forvitring?"

Dette er tanker som har blitt fulgt opp av to statsvitere ved Harvard University, Steven Levitsky og Daniel Ziblatt. I slutten av januar lanserte de boka "How Democracies die" og innledet et utdrag fra boka slik i The Guardian:

"Rendyrkede diktaturer - i form av fascisme, kommunisme eller militærstyre - har forsvunnet over det meste av verden. Militærkupp og andre voldelige maktovertakelser hører til skjeldenhetene. De fleste land avholder regelmessige valg. Demokratier dør fortsatt, men på andre måter."

- Det er moderne å tro at vestlige demokratier dør, ikke kjøp det (ennå), mente på sin side den nederlandske statsviteren Cas Mudde i en kommentar i The Guardian uka etter, mens Nicolas Baverez, fransk historiker, økonom og forfatter, snakker om "demokraturer". Morgenbladet beskrev sist uke hans tanker om dagens "demokraturer" slik:

"Demokraturet i dag er ikke på vei i demokratisk retning. Det er i stedet et slags diktatur hvor myndighetene hevder å representere stabilitet og effektivitet med stor støtte i befolkningen. Han definerer et demokratur som et regime styrt av en sterk mann, med en økonomi kontrollert av oligarker som står regimet nært. Demokraturet fremstår som et folkestyre, men valgene er manipulerte, og det opptrer aggressivt overfor omverdenen."

– I dag starter demokratiets død ofte ved stemmeurnen, sa Levitsky i et intervju med Dagsavisen i midten av februar og hadde følgende appell:

"Et så velstående og stabilt demokrati som det amerikanske har aldri tidligere kollapset. Det er vanskelig å ta knekken på det amerikanske demokratiet, det er ganske sterkt. Men vi kan ikke ta det for gitt. Vi må aktivt beskytte demokratiet."

Dét kan for tiden synes lettere sagt enn gjort, men IDEAs rapport, The Global State of Democracy 2017, kan kanskje være et godt sted å begynne, mens GPPIs rapport har forslag til hvordan Europa kan møte den autoritære utfordringen fra Kina.

Aktuelle lenker:

Utvalgte medieklipp og -debatt (utlandet):

  • Nye «sterke menn» vokser frem over hele verden. USAs dårlige eksempel er én viktig årsak, mener eksperter. Aftenposten 04.03.2018
    I Kina har Xi Jinping sørget for at han kan sitte ved makten på ubegrenset tid. Han er ikke alene om å trekke landet sitt i autoritær retning.
  • Trump: – Flott at Xi er president på livstid. Aftenposten (NTB) 04.03.2018
    Donald Trump sier han synes det er flott at Xi Jinping er president på livstid i Kina. Han lekte med tanken om å prøve det samme i USA.
  • This is how democracies die, by Steven Levitsky and Daniel Ziblatt in The Guardian 21.02.2018
    Blatant dictatorship – in the form of fascism, communism, or military rule – has disappeared across much of the world. Military coups and other violent seizures of power are rare. Most countries hold regular elections. Democracies still die, but by different means.
  • Globalisering, demokrati eller national suverænitet? Vi kan kun vælge to ud af tre. Lydartikkel på Altinget.dk. 17.02.2018
    I denne uges lydartikler kan du høre redaktør for Altinget: magasin, Esben Schjørring, læse sit interview med Harvard-professoren Dani Rodrik op.
  • The Double Threat to Liberal Democracy, by Dani Rodrik for Project Syndicate 13.02.2018
    Illiberal democracy – or populism – is not the only political menace confronting Western countries. Liberal democracy is also being undermined by a tendency to emphasize “liberal” at the expense of “democracy.”
  • Populism is poisoning the global liberal order, by Francis Fukuyama  and Robert Muggah in The Globe and Mail (Canada) 29.01.2018
    There is growing consensus that populism constitutes a grave threat to liberal democracy, and to the liberal international order on which peace and prosperity have rested for the past two generations. Democracies rely on power-sharing arrangements, courts, legislatures and a free and independent media to check executive power. Since these institutions obstruct the free reign of populists, they are often subjected to blistering attack. This is especially the case with the right-wing variety of populism that is spreading across the U.S. and Western and Eastern Europe.
  • It's fashionable to say western democracies are dying. Don't buy it (yet), by Cas Mudde in The Guardian 28.01.2018
    The claim that everything is getting worse is in part the consequence of egocentric bias among liberal commentators.

Medieklipp og -debatt:

  • Nye «sterke menn» vokser frem over hele verden. USAs dårlige eksempel er én viktig årsak, mener eksperter. Aftenposten 04.03.2018
    I Kina har Xi Jinping sørget for at han kan sitte ved makten på ubegrenset tid. Han er ikke alene om å trekke landet sitt i autoritær retning.
  • Trump: – Flott at Xi er president på livstid. Aftenposten (NTB) 04.03.2018
    Donald Trump sier han synes det er flott at Xi Jinping er president på livstid i Kina. Han lekte med tanken om å prøve det samme i USA.
  • Hurra for frihandelsavtale med et diktatur. Kommentar av Therese Sollien i Aftenposten 03.03.2018
    Hvorfor var det galt å handle med diktaturet Sovjetunionen, men greit å handle med et stadig mer totalitært Kina?
  • 25.000 demonstrerte mot rystende drap på journalist. Dagsavisen (NTB) 03.03.2018
    Jan Kuciak ble drept rett før han skulle publisere en sak med stor sprengkraft. Temaet var påstått korrupsjon på høyt politisk nivå og med koblinger til italiensk mafia.
  • Verden mellom Moskva og Washington DC. Lederkommentar i Bergens Tidende 02.03.2018
    Identitetspolitikk og populisme gjør at mange er overbevist om at alle problemer kan skyldes på globalisering og internasjonale avtaler, som igjen gjør at de vender seg til nasjonalisme og proteksjonisme. Slik legges veien åpen for nye autoritære politikere og kaldere geopolitikk. Det er ingen floskel når Søreide insisterer på at Norge må forsvare verdiene norsk utenrikspolitikk er bygget på, fra demokrati og menneskerettigheter til frihandel og internasjonale avtaler. Det er mer nødvendig enn på lenge.
  • Demokraturets tid. Morgenbladet 02.03.2018
    «2010-tallet er preget av et dobbelt sammenbrudd. Demokratiets oppløsning og et geopolitisk sammenbrudd. Det minner litt om 1930-tallet», sier Nicolas Baverez.
  • Ni av ti journalistdrap blir ikke oppklart. NRK nyheter 02.03.2018
    Journalistyrket blir stadig farligere, men de som angriper pressefolk slipper som oftest unna, viser FN-rapport. Søndag ble en slovakisk gravejournalist som jobbet med en stor korrupsjonssak drept i sitt eget hjem.
  • Innvandringen - Europas 11. september? Verdibørsen på NRK radio P2 01.03.2018
    Samtale med Sylo Taraku i Tankesmien Agenda om statsviteren Ivan Krastev, som advarer mot EUs kollaps
  • Verdikamp i utenrikspolitikken. Kommentar av Per Olav Ødegård i VG 28.02.2018
    Ine Eriksen Søreides tegner et ganske dystert og truende bilde av verdens tilstand. Det er på sin plass. For første gang siden Den kalde krigen foreligger det en reell atomtrussel. Autoritære regimer er på offensiven. Liberale verdier er under hardt press, selv i Europa. Det internasjonale handelssystem angripes. Den etablerte verdensorden utfordres.
  • Ole Brumm og en gammel krigsherre er bannlyst fra kinesiske nettsider. Hvorfor? Fordi Xi Jinping kan bli leder på livstid. Aftenposten 27.02.2018
    Kinesiske nettbrukere harselerer, menneskerettighetsforkjempere fortviler og analytikere klør seg i hodet etter nyheten om at Kina kvitter seg med regelen om at en leder kun kan sitte i to perioder.
  • «Keiser Xi» møter motstand. DN 27.02.2018
    Kinas president Xi Jinping kan bli sittende utover inneværende toårsperiode og bli keiser for resten av livet. Dette kan få store konsekvenser for Kina – og verden.
  • Kritiske stemmer sensureres før møte som kan gjøre Xi Jinping til Kinas mektigste leder siden Mao. VG 27.02.2018
    En ny grunnlovsendring kan føre til at Kinas president Xi Jinping kan bli sittende på ubestemt tid. Nå jobber myndighetene iherdig med å fjerne negative reaksjoner fra sosiale medier.
  • En livstidsdiktator i Beijing er dårlig nytt for Kina og verden. Lederkommentar i DN 27.02.2018
    I årene etter Deng har den vestlige verden håpet at Kina langsomt skulle bevege seg i retning av et liberalt demokrati. Håpet har vært at markedsøkonomi, mer internasjonal kontakt og en raskt voksende middelklasse ville endre landet. Under Xi har utviklingen gått den gale veien. Ytringsfriheten er innskrenket og personkultusen rundt lederen er styrket. Ledelsens «kamp mot korrupsjon» har etterlatt inntrykk av at det har handlet om å bli kvitt maktrivaler.
  • Ungarn krever at FNs menneskerettssjef går av etter Orban-kritikk. Aftenposten (NTB) 27.02.2018
    Ungarn krever at FNs menneskerettssjef går av fordi han kom med det som betegnes som «uakseptabel» og «upassende» kritikk av statsminister Viktor Orbán.
  • Frykter neo-fascistene i valget. Vårt Land 27.02.2018
    – Vi står på dørstokken til en tid med neo-fascismen. Den italienske politikeren Graziano Delrio advarte mot «å åpne døra til fascismens tilbakekomst» etter at Luca Traini skjøt og såret seks mennesker fra Ghana, Mali og Nigera i begynnelsen av februar. Han var medlem av høyrepartiet Lega Nord, gjorde en fascistisk hilsen med et italiensk flagg over skulderen. Angrepene i byen Macerata har preget Italia i ukene før valget.
  • Latin-Amerikas nye pinse-populisme. Kronikk av Benedicte Bull (SUM/UiO) i Dagsavisen (nye meninger) 27.02.2018
    Synkende oppslutning om tradisjonelle partier henger sammen med blant annet korrupsjonsavsløringer og økonomiske nedgangstider de siste tre–fire årene. At alternativet for mange er pinsepopulisme henger sammen med hvordan liberale verdier som menneskerettigheter, inkludert rettigheter til minoriteter, kvinner og LGBT, er blitt institusjonalisert i mange land, noe som store grupper av konservative ser på som en trussel. Slik sett føyer Latin-Amerika seg inn i en global trend.
  • Slik har andre autoritære ledere kunnet bli sittende lengre enn de egentlig har lov til. Aftenposten 26.02.2018
    Tvilsomme folkeavstemninger og hyppige grunnlovsendringer er nøkkelen til et langt liv som statsleder.
  • Demokratisk forfall i hele verden, «sterke institusjoner» ikke nok. Kommentar av Fareed Zakaria i Stavanger Aftenblad 25.02.2018
    Svekkelsen av det amerikanske demokratiet er en del av en global trend.
  • Demokratiets sårbarhet overfor masseappell. Kommentar av Bernt Hagtvet (professor ved UiO/Bjørknes Høyskole) i Aftenposten 25.02.2018
    Alle eksemplene viser demokratiets sårbarhet overfor masseappell. De som vil lese en tidlig advarsel om nettopp denne struktursvakhet ved det liberale demokrati, anbefales å ta opp igjen den spanske filosofen José Ortega y Gasset. Hans sivilisasjonskritiske studie fra 1929, «Massenes revolt», er usedvanlig forutseende.
  • Slik er George Soros blitt fiende nr. 1 i Øst-Europa. Aftenposten 25.02.2018
    George Soros slo seg frem som investor og spekulant og ble en av verdens rikeste menn.
  • Frykter manglende forståelse av «det nye Kina». DN 24.02.2018
    Norsk næringsliv trenger både økt kompetanse og forståelse for Kina for ikke å gå glipp av store muligheter. – Ikke tenk for snevert, anbefaler Virkes toppsjef Vibeke Hammer Madsen.
  • Krigsfrykten i München. Kommentar av Espen Barth Eide (Ap) i DN 24.02.2018
    I fjor var konferansen preget av spørsmålet om Vestens fremtid. Valget av Trump, brexit-sjokket og frykten for at en høyrepopulistisk bølge var på fremmarsj skapte bekymring for at den liberale verdensorden hadde sett sine glansdager. Går vi, spurte man seg, inn i en tid mindre preget av felles normer og verdisett og mer av at alle sørger for seg og sitt – en tid med «America First» for alle? Vestens fremtid sto fortsatt sentralt i år.
  • Francis Fukuyama tar feil om identitetspolitikk. Kommentar av Mohamed Abdi i Morgenbladet 23.02.2018
    Fukuyama var nylig i Norge og holdt et foredrag for studenter ved Universitetet i Oslo, og i et intervju med Klassekampen gir professoren en del merkelige og unyanserte utsagn. Ifølge Fukuyama er nemlig identitetspolitikk ikke bare «oppsplittende», men også et nytt, farlig politisk skifte.
  • Vi kan ikke feire menneskerettighetene. Kronikk av Jostein Hole Kobbeltvedt (Raftostiftelsen) i Bergens Tidende 22.02.2018
    Vi som arbeider med menneskerettsforkjempere må spørre oss selv om vi har tatt støtten til menneskerettighetene for gitt. I 1948 var menneskerettighetene viktige for oss nordmenn, fordi vi hadde gjennomlevd krigens og fascismens grusomheter. Nå krever det mer for å vise hvorfor menneskerettighetene er relevante. For Norge, som er et lite land i en verden av stormaktspolitikk, bør kampen for menneskerettighetene være av største interesse.
  • Amnesty-rapport: Nye trusler økte protestviljen. NRK nyheter 22.02.2018
    Amnesty International advarer i sin årsrapport om menneskerettigheter mot kraftige angrep på menneskerettigheter i året som gikk. Men ser samtidig lyspunkt. – Nye og alvorlige trusler blåste liv i protestviljen, skriver Amnesty i sin statusrapport for menneskerettigheter i 159 land i verden.
  • Norge klatrer på listen over minst korrupte land. ABC nyheter (NTB) 22.02.2018
    – Over seks milliarder mennesker bor i korrupte land, heter det i en av brosjyrene Transparency International (TI) har lagt ved den årlige rapporten.
  • Korsfarer-retorikk i ungarsk valgkamp. Vårt Land 21.02.2018
    – Kristendommen er Europas siste håp, sa statsministeren i en tale til nasjonen. Knivene kvesses før valget i april. I et land hvor kun 0,4 prosent av befolkningen er muslimer, er likevel islam og innvandrere det heteste temaet. I talen i Budapest var Orbán ikke optimistisk på vegne av de vestlige landenes framtid: – Nasjoner vil opphøre å eksistere, Vesten vil falle og Europa vil ikke engang skjønne at det er blitt invadert, sa han blant annet.
  • Tenketank: Kina har dressert Europa - ikke minst Norge. ABC nyheter 20.02.2018
    Kinas økende politiske innflytelse utfordrer europeiske verdier, skriver tenketanken Global Public Policy Institute. De mener i en fersk rapport at kneblingen av Norge er det fremste eksemplet på dette.
  • Ungarns statsminister: – Vesten vil falle. ABC nyheter (NTB) 20.02.2018
    Den ungarske statsministeren Viktor Orbán trapper opp retorikken mot innvandrere og islam og hevder «Vesten vil falle» og at Europa blir «invadert».
  • Advarer mot Kinas silkeveiplaner. DN 20.02.2018
    Kina ønsker å utvide den moderne silkeveien til også å gjelde maritime transportruter ved Arktis. – Silkeveien er et forsøk på å markere Kinas plass i verden, advarer Tysklands utenriksminister.
  • To trusler. Lederkommentar av Bjørgulv Braanen i Klassekampen 20.02.2018
    Dani Rodrik mener det ikke bare trengs mekanismer for å hindre overgrep mot minoriteter og svekkede sivile rettigheter – det er også nødvendig å sikre demokratiet ved at politikerne står ansvarlig overfor velgerne. Det liberale demokratiet kan forfalle til et autoritært styresett eller til udemokratisk liberalisme, men det er også slik at når politikken ikke lenger er demokratisk forankret, så styrker det kreftene som arbeider for en utvikling i retning et autoritært styresett.
  • Lov og rettferdighet er så mangt. Kommentar av Asle Toje (utenrikspolitisk kommentator og forsker) i DN 19.02.2018
    Internasjonale institusjoner stiller krav til stater som søker medlemskap, ofte krav om å respektere menneskerettigheter, rettsstat og demokrati. Men hva om viljen til å bevare disse svekkes når medlemskapet vel er i boks? Ikke stort, er vanligvis svaret. Det semi-autoritære Tyrkia ville aldri sluppet inn i Nato i dag, uten at det koster dem medlemskapet. I FN befolkes Menneskerettighetsrådet av stater som bryter menneskerettighetene i industriell skala. Slik er det ikke med Den europeiske union.
  • Når demokratiet dør. Dagsavisen 18.02.2018
    Toleranse og overbærenhet er demokratiets viktigste grunnsteiner, sier Steven Levitsky. Det er i ferd med å forvitre i USA, og Europa kommer etter.
  • Etter historiens slutt. Klassekampen 17.02.2018 (ikke på nett)
    Venstresida tapte da den lot minoriteter overta arbeidernes plass som hovedperson i den store fortellingen om samfunnet. Det sier Francis Fukuyama.
  • Frykten for populismen. Kronikk av Minda Holm (NUPI) i Dagsavisen (nye meninger) 15.02.2018
    Det snakkes mye og negativt om populistenes fremmarsj i Europa. Men det er ofte uklart hva som menes med populisme.
  • Alt som kan gå tapt. Kommentar av John O. Egeland i Dagbladet 10.02.2018
    Vi har tatt demokrati og rettsstat for gitt. Som en seirende politisk kraft. Vi tok feil. Autoritære verdier er i framgang.
  • Gir liberale hyklere skylde. Klassekampen 08.02.2018 (ikke på nett)
    Liberale verdier ble utfordret av de liberale selv lenge før populistene kom til makten, fastslår forsker Cas Mudde.
  • Vårt sårbare demokrati. Kommentar av Morten Strand i Dagbladet 31.01.2018
    Demokrati var det 20. århundres store vinner. Nå er vi ikke like sikre på hvem eller hva som vinner. Hva er det som skjer?
  • Kina fyller vakuumet. Dagens Perspektiv 05.01.2018
    Ifølge Bremmer har den globale oppslutningen om liberalt demokrati som styreform vært dalende. «Dagens sterkeste ledere viser liten interesse for sivilsamfunnet og felles verdier», heter det i rapporten som ellers tegner et dystert bilde av internasjonal politikk hvor USAs innflytelse blir stadig mindre. I mange land, særlig i Asia, brer det seg usikkerhet om USAs tilstedeværelse.
  • Folkestyre under press. Kommentar av Asle Toje (utenrikspolitisk kommentator) i DN 03.01.2018
    Brexit og valget av Donald Trump ble ledsaget av en oppsiktsvekkende uttømming av antidemokratisk sinnelag. De rike, de innflytelsesrike, de mektige og berømte forenes i enigheten om at makten bør representere hva folk burde ønske seg (definert av elitene) og ikke nødvendigvis hva de etterspør. Hvor vil veien føre? Uten organisert motstand vil denne trenden fortsette i Europa i årene som kommer. Det ser ikke ut til at liberale demokratier i sin svekkede tilstand er sterke nok til å hindre at nasjonalstaten frivillig gradvis frasier seg sitt voldsmonopol, retten til skattlegging og grenser.
  • Stadig flere demokratier i verden. Minerva 14.12.2017
    Nesten 6 av 10 land er demokratiske, ifølge en PEW-undersøkelse.
  • Elitekritikk = populisme? Kronikk av Marte Gerhardsen og Sylo Taraku (Tankesmiene Agenda) i Klassekampen 06.12.2017
    Utdanning er viktig for å håndtere omstillingen til ny tid. Folk med lav utdanning har betalt den største prisen for teknologisering og globalisering. Det er derfor denne gruppen ofte kalles for «globaliseringstapere».  Arbeiderklassens stolte identitet har i mange land blitt erstattet av en følelse av å være glemt og overflødiggjort. Ikke alle bør ta høyere akademisk utdannelse, samfunnet vårt trenger ulik kompetanse og det er stort behov for fagarbeidere. Løsningen er ikke å bringe nedlagt industri tilbake – vi må omstille oss til en ny tid. Det viktige er å sikre at ingen blir hengende igjen.
  • Kulturkrig er borgerkrig uten våpen. Kommentar av Bård Larsen (Civita) i VG 28.12.2017
    Her er dagens apokalypse: Liberalt demokrati er i ferd med å dø.
  • Ytre høyre, foren eder. Kronikk av Minda Holm (NUPI) i Dagsavisen (nye meninger) 20.11.2017
    Ytre høyre forfekter nasjonalstaten, men er stadig mer internasjonale. Båndene er særlig sterke mellom bevegelser i USA og Russland.
  • Make islam great again. Kronikk av Iyad El-Baghdadi (skribent og foratter) i Aftenposten 05.11.2017
    Hva om radikaliseringsfortellingen får muligheten til å infisere et helt samfunn, ta over en regjering «på demokratisk vis» og dermed både underbygges av statsmakt og noe som ser ut som legitimitet? Hva om veikartet til radikalisering kan reproduseres i stor skala i samfunnet?
  • Bush med sviende utfall mot Trumps politikk. Dagsavisen (NTB) 20.10.2017
    USAs demokrati trues nå av isolasjonisme, fordommer, usannheter og troen på den hvite rases overlegenhet, mener tidligere president George W. Bush.
  • Trump og høyrepopulistene er liberalismens lausunger. Kommentar av Oscar Dybedahl, Sigurd Hverven og Ola Innset, forfattere og Mimir Kristjánsson (redaktør av «Ingen mennesker er født frie – Kritikk av liberalismen») i Dagbladet 20.10.2017
    De fire siste tiårene har vært en ny gullalder for liberalismen. Den har gitt oss mer marked og mindre demokrati, lavere skatt og økte ulikheter, svakere fagforeninger og rikere eiere.
  • Xi strammer grepet i Kina. DN 19.10.2017
    Kinas president Xi Jinping lover velstandsvekst og demokrati innen 2050. – Kommunistpartiet er blitt mektigere og det er ingen plass for samfunnsreformer, sier professor Christopher Balding.
  • Soros gir bort mesteparten av formuen til veldedighet. DN 18.10.2017
    Pengene utgjør en stor del av Soros' personlige formue. Open Society har særlig gjort seg bemerket for å fremme fred, frihet, demokrati og menneskerettigheter i de tidligere kommunistlandene i Sentral- og Øst-Europa, og i Sentral-Asia.
  • Slik lever vi her. Kommentar av Janne Haaland Matlary (UiO) i DN 11.09.2017
    Internasjonal politikk er blitt et utgangspunkt for nye og dramatiske episoder i serien «Slik lever de der». I de fleste stormakter er det sensur, ettpartistyre og undertrykkelse av menneskerettighetene. På få år er demokrati som normen for godt styresett blitt dramatisk svekket. Vi er tilbake i realpolitikkens tid hvor vi må konstatere at «slik lever de der» med diktatur eller teokrati mens vi setter makt bak vårt eget levevis, det demokratiske, for at det skal overleve.
  • Demokratisk jubileum med bismak. Kronikk av Lars Tore Flåten (Institutt for forsvarsstudier, Senter for asiatiske sikkerhetsstudier) i Vårt Land (verdidebatt) 16.08.2017
    India er et stabilt demokrati, og som sådan et overraskende unntak blant tidligere kolonier. Men økende nasjonalisme og angrep på minoriteter legger en demper på 70-års jubileet.
  • Det illiberale Europa. Kronikk av Minda Holm (NUPI) i Dagsavisen (nye meninger) 08.08.2017
    Illiberal nasjonalisme og svekking av rettsstaten preger den politiske utviklingen i både Ungarn, Polen, Russland og Tyrkia.
  • Kampen for menneskerettigheter må kjempes også når det passer oss minst. Kommentar av Liv Tørres (direktør ved Nobels Fredssenter) i Aftenposten 15.07.2017
    Vil kampen for demokrati dø med Liu Xiaobo? Neppe. Den vil etter hvert vokse i styrke. Xiaobos stemme minnet verden om at undertrykkelsen av menneskerettigheter og demokrati i Kina forble et stort problem parallelt med Kinas økende økonomiske makt, og at Kinas utvikling neppe vil være bærekraftig uten politiske endringer.
  • Menneskerettar i populismens tid. Kronikk av Emil André Erstad (Tankesmien Agenda) i Vårt Land (verdidebatt) 08.06.2017
    La oss tenke oss at verdas demokrati er ein saueflokk og at dei autoritære er ulvar på jakt. Her er ti punkt for kva Norge kan gjere for å hindre angrep frå ulvane.
  • Nordisk lærepenge. Kommentar av Josepth E. Stiglitz (Nobelprisvinner i økonomi) i DN 15.05.2017
    Skandinavenes suksess viser hvordan demokrati og frihandel kan bevares. Det franske presidentvalget har utløst lettelse over hele verden. Men globaliseringens forkjempere bør vente med å sprette champagnekorken: Proteksjonister og tilhengere av «illiberalt demokrati» er i fremmarsj i mange andre land.
  • Er vi i ferd med å miste demokratiet vårt? Kronikk av Iyad El-Baghdadi i Aftenposten 04.03.2017
    Som demokratiforkjemper og aktivist under den arabiske våren ble jeg ofte stilt spørsmål om hvordan Midtøsten kan oppnå demokrati. Siden november har spørsmålene imidlertid dreid seg mest om amerikanerne og frykten for oppslutningen rundt Trump.
  • Vi er avhengig av Trump. Kommentar av Janne Haaland Matlary (UiO) i DN 08.02.2017
    Vi – med det mener jeg Europa – trenger Trump. Konkret trenger vi i Europa det best mulige forhold til USA til enhver tid. I klartekst gjelder det artikkel 5 i Nato, den amerikanske sikkerhetsgarantien som først og fremst er basert på strategiske atomvåpen, dernest konvensjonell militærmakt. I tillegg trenger vi et mest mulig samlet Vesten nå som resten tar seg opp maktmessig. Vi trenger et sterkt USA nettopp fordi landet er et liberalt demokrati. Vi i Europa er altså avhengige av USA - mye mer enn omvendt. Hva vi (mis)liker er irrelevant sammenlignet med dette.
  • Globalisering. Lederkommentar i Klassekampen 04.01.2017
    Tidsskriftet Agora er ute med et imponerende nytt nummer om globalisering. I går trykte Klassekampen et utdrag av en artikkel fra tidsskriftet av Bent Sofus Tranøy, der han viser hvordan finanssektoren i stadig større grad dominerer produksjonslivet og politikken i en slags «halen logrer med hunden»-situasjon. Nummeret er spekket med interessante artikler der omdreiningspunktet er forholdet mellom demokrati og globalisering.
  • Politisk risiko i 2017. Kommentar av Janne Haaland Matlary (UiO) i DN 02.01.2017
    Hva slags politisk risiko møter vi i 2017? Vi er vant med amerikansk garanti for sikkerheten i Europa siden 1945. USA har også garantert det multilaterale systemet med FN og dets underorganisasjoner hvor småstater har en rolle. Etter 1990 har vi hatt en problemfri tyveårsperiode med det liberale demokrati som modell og globalisering. Sikkerhetspolitikk har vi ikke brydd oss med.
  • Verda går ikkje framover. Kronikk av Emil Andre Erstad (Agenda) i Vårt Land (verdidebatt) 22.11.2016
    Med Donald Trump som president i USA og færre liberale 
demokrati, er det på tide å avkrefte myta om at verda går framover. Lenge har pilene peika i riktig retning: Fleire barn har fått gå på skule, nye ambisiøse utviklingsmål har kome på plass, den ­ekstreme fattigdommen vart halvert frå 1990 til 2016 og klimatoppmøtet i Paris i fjor vart til ei historisk og forpliktande klimaavtale.
  • Nå må alle gode krefter forenes. Kronikk av Eirik Løkke (Civita) i Aftenposten 17.11.2016
    Og selv om Trump skulle holde seg innenfor rammen av de demokratiske institusjonene, vil han kunne gjøre mye skade, utover den skade han allerede har påført USA og verden gjennom sitt kandidatur. Særlig det faktum at han i kraft av å være president vil få stor makt til å forme utenrikspolitikken, gir grunn til uro.
  • Ta av neseklypa! Kommentar av Eirik Christophersen (bistandsarbeider) på NRK ytring 16.11.2016
    Vi, gode liberale demokrater, har en klokkertro på at alle innerst inne egentlig vil det samme som oss. De må bare gjøre unna ungdomsopprøret først. Er vi tålmodige og pedagogiske nok vil de skjønne det etter hvert, både arabere, kinesere, russere og sinte, hvite menn i rustbeltet: våre verdier er egentlig alles verdier og den selvfølgelige endestasjon for sivilisasjonen.
  • – Det er slutten på den vestlige verden slik vi kjenner den. DN 16.11.2016
    Bildt viser til at både engasjement for frihet og demokrati, frihandel, solide allianser og pålitelige vennskap, ikke minst Europas sterke bånd til USA, som alt har vært viktig for vestens suksesshistorie i over et halvt århundre, enten er angrepet eller stilt spørsmål ved av Trump.
  • En folkefiende. Kommentar av Roger Hercz i Dagsavisen (nye meninger) 15.11.2016
    Men nå, med Trumps valgseier, går vi uansett inn i en ny politisk virkelighet. Demokratiekstremistenes tid er omsider over. Ja, for nå vil mange av våre politiske begrep bli forsøkt endret. Folk som kjemper for menneskerettigheter, kvinners stilling, demokrati vil komme under stadig hardere angrep. I en omvendt verden er det nettopp de som om kort tid vil bli framstilt som ekstremistene, ja altså regelrette demokratiekstremister.
  • Mindre demokrati, mindre åpenhet, mindre humanitet (FN). Kommentar av Kristoffer Rønneberg i Aftenposten 23.09.2016
    Er menneskeheten i ferd med å bli kludre det til for seg selv? Mye tyder på det, mener Barack Obama og Ban Ki-moon. Denne uken trykket begge verdenslederne på alarmknappen i sine avskjedstaler til FN.
  • Hvordan bevare våre demokratier. Kommentar av Kenneth Roth (Human Rights Watch) i VG 16.09.2016
    Demokrati må være rotfestet i menneskerettighetene. For mange er dette en selvfølgelighet, men i økende grad ser vi krefter i Europa som hevder at demokrati bare handler om å vinne valg og deretter gjøre det som velgerne er dømt til å ville. For dem blir demokratiet et slags «flertallets diktatur».
  • Demokrati er ingen naturlig styreform. Kommentar av Stein Ringen (professoer ved Universitetet i Oxford) i Aftenposten 31.03.2014
    Det er tid for å gjøre opp status og spørre: Bak styresett som ikke fungerer, er demokratiet selv i forvitring?

Dybdeartikler

Her går vi dypere inn i og gir en samlet oversikt over utvalgte debatter og analyser knyttet til aktuelle utviklingspolitiske saker, utstyrt med lenkearkiv for videre lesning.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) om "våre" verdier:

Nedenfor er et lite utdrag fra Stortingets debatt torsdag 28. februar om utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse til Stortinget 2018:

"Dette er ein debatt som har pågått lenge i mange europeiske land. Eg reknar med at statsråden er kjent med at det har vore ein diskusjon om nettopp klokskapen i desse verdiane, for dei vert lett brukte og framstilte som at det finst ein unik, europeiske fellesskap som står i motsetnad til andre. Når eg seier at debatten er krevjande og interessant, er det fordi desse omgrepa kan brukast, tolkast og vektleggast i veldig ulik retning. Eg synest det er veldig viktig at det kjem veldig tydeleg fram i debatten, når ein brukar uttrykk som «norske verdiar» og «europeiske verdiar», at dette ikkje er noko som er unikt, men at dette er breie, allmenne verdiar som har oppslutning i mange land og på mange kontinent, for ikkje å byggje opp eit inntrykk av at vi snakkar om nokon som er innanfor, og nokon som er utanfor – «vi» og «dei andre». Så eg vil berre ønskje statsråden lykke til med å følgje opp og vere veldig tydeleg og klar på dette punktet, og eg håpar at alle regjeringspartia står bak det."

Replikk fra Steinar Ness (Sp)

"Akkurat nå er det vel ikke så veldig mange andre enn representanten Steinar Ness som skaper usikkerhet om det skal være bare norske eller bare europeiske verdier. Det er ikke uttrykk som jeg har brukt, verken i redegjørelsen eller i andre sammenhenger. Jeg mener at det er et viktig poeng hele veien å understreke at det for vår del er viktig at de grunnleggende verdiene vi har felles med andre land, er verdier vi jobber for å fremme, uansett om det skulle være i Europa, Afrika, Asia eller andre steder.

Det er viktig å være oppmerksom på at mange av de verdiene og rettighetene er under et betydelig press. Det er også en av årsakene til at vi ønsker å finne gode måter for Norge å jobbe multilateralt på, nettopp for å understreke at de verdiene er universelle. Det er også en av årsakene til at vi forsøker å jobbe tverregionalt i FN – nettopp for å understreke at dette er verdifellesskap som finnes flere steder. Men det ekskluderer ikke at vi har et tett og nært verdifellesskap i Europa, som vi bygger veldig mye av vår utenrikspolitikk på."

Svar fra utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide (H)