Inkluderende utdanning – kun på papiret?

Norge legger stor vekt på utdanning i internasjonal bistand, og bruker hvert år 3,2 milliarder kroner til formålet. Regjeringen hevder, i tråd med Stortingets ønske, at all utdanning skal inkludere funksjonshemmede

Av Arnt Holte og Morten Eriksen, Atlas-alliansen

Helt konkret skriver regjeringen at en tredjedel av norske midler til Verdensbankens satsing på utdanning er øremerket inkluderende utdanning. Dette er avgjørende for at funksjonshemmede barn skal få en god skolegang. Men utsagnet viser seg å være uriktig.  

En fersk rapport fra FAFO (Tracking Inclusion (2017), skrevet av Kathleen M. Jennings) viser nemlig at det er svært vanskelig å etterspore at midlene faktisk brukes på inkluderende utdanning. Verdensbanken og andre internasjonale aktører har ikke oversikt over om midlene brukes til inkluderende utdanning. De fine formuleringer lar seg med andre ord ikke kvantifisere og dokumentere. Stortingets instrukser og føringer blir derfor ikke fulgt opp.
 

Utdanning som nøkkelen
Av 7 milliarder mennesker på kloden er 1 milliard funksjonshemmet. 80 % av funksjonshemmede bor i fattige land. Dersom vi ikke når funksjonshemmede, vil vi aldri oppnå verdenssamfunnets ambisiøse bærekraftsmål om at alle skal med. Hvor skal vi begynne det møysommelige arbeidet? Gjennom utdanning. FNs bærekraftsmål nr 4 er soleklart: Alle har rett til utdanning.

Norge satser stort på å understøtte retten til utdanning gjennom bistandsarbeidet. Men når det gjelder inkludering av funksjonshemmede blir det mer med fagre og luftige vendinger. Dette til tross for at Norge har gått høyt på banen. Først i Stortingsmelding 25 om Utdanning for utvikling (2013-14) og nå også gjennom den siste utviklingsmeldingen (Felles ansvar for felles framtid, 2017), om bærekraftsmålene og norsk utviklingspolitikk. I sistnevnte sies det sågar svart på hvitt at 1/3 av norske midler til Verdensbanken skal være øremerket arbeidet med inkluderende utvikling.
 

Klare meldinger fra Stortinget
Stortinget har også gitt klare instrukser og føringer. En enstemmig Utenrikskomité i Stortinget understreket i forbindelse med fjorårets budsjettbehandling «viktigheten av å følge opp dette arbeidet og at funksjonshemmedes rettighetsarbeid må løftes særlig i norsk utenriks- og utviklingssamarbeid». I innstillingen for 2017 står det videre: «Komiteen vil understreke betydningen av at utviklingsbankene, både i sine skoleinvesteringer og andre programmer, ivaretar funksjonshemmedes behov og sikrer deres rettigheter.»

Deres krav og kommentarer om å sikre mer og sporbare midler til inkluderende utdanning er i praksis ikke tatt til følge. Det som ikke kan måles, er vanskelig å vite om eksisterer.
 

Gode intensjoner er ikke nok
Gode intensjoner er viktig. Vi kommer et stykke med det. Men ikke langt nok. Vi anerkjenner at Norge har en viktig normativ rolle i bistanden. Norges løfter om at funksjonshemmede skal inkluderes i utdanningssatsingen har derfor betydning. Problemet er at den er for vag og ikke-bindende. Det gjør det vanskelig å holde den norske regjeringen ansvarlig.

Giverland, som Norge, som har vedtatt inkluderende opplæring som et prioriteringsfokus, er uvillige til å stille krav om data for antall funksjonshemmede totalt og om inkludering av funksjonshemmede i programmene, prosjektene, og i de sektorplanene som de finansierer.

 

Norge med et potensial
Men Norge har ressurser til å gjøre en forskjell globalt i denne sammenheng. Her er våre forslag til Børge Brende, Utenriksdepartementet og Norad:

  • Norge må jobbe både hjemme og ute med internasjonale og lokale funksjonshemmedes organisasjoner, forskere og praktikere for å utvikle konkrete mål og indikatorer for å få til inkluderende utdanning for funksjonshemmede
  • Norge må sørge for at alle norskfinansierte utdanningsprosjekter inkluderer funksjonshemmede i planlegging, gjennomføring og rapportering. Prosjekter som ikke inkluderer funksjonshemmede, bør revideres (eller i siste instans avvises), på samme måte som prosjekter som ikke inkluderer kjønns- eller miljøperspektiv.
  • Norge må utvikle en handlingsplan som understøtter utviklingsmeldingen om bærekraftsmålene og norsk utviklingspolitikk, samt meldingen om utdanning for utvikling. Handlingsplanen må inkludere spesifikke planer og sporingsmekanismer som sikrer mennesker med funksjonshemming.
  • All rapportering på norsk utdanningsfinansiering må ha data vedrørende innsats for funksjonshemmede. Disse beregningene må finnes i et samlet finansieringsrapporteringssystemer på landsnivå.

Det inkluderende Norge gjør mye bra på hjemmebane. Vi gjør mye bra på utebane også. Med den ferske rapporten fra Fafo har vi endelig fått noe mer kunnskap om hvordan vi kan nå ut til flere av den ene milliarden som står nederst på rangstigen. Kanskje vi virkelig kan nå bærekraftsmålene? Kunnskap først, så handling!