Frakter mat inn og HIV ut

Lastebilene om kjører inn mat og forsyninger til de sultende, kommer ikke bare med hjelp. De kommer med AIDS også, etter å ha byttet mat mot sex med sultne og desperate kvinner. HIV og AIDS har en eksplosjonsartet virkning på sultkatastrofen i det sørlige Afrika.
Av: Elisabeth Randsborg, Aftenposten 24.sept. 2002 Lastebilene bringer nødhjelp til de sultende. Men sjåførene har ofte med seg en annen last tilbake - HIV-smitte - etter å ha byttet mat mot sex med sultne kvinner. Mangochi: Olivia Sanis far var lastebilsjåfør. Han kjørte langtransporter med mat fra Zimbabwe til nabolandene Malawi, Zambia og Sør-Afrika. I fjor ble han syk og lå hjemme i tre måneder før han døde i januar. Av AIDS. Nå er det hans 19 år gamle datter Olivia som er sengeliggende etter tre måneders tuberkulosebehandling på sykehuset. Nå klarer hun ikke å stå oppreist, og trenger hjelp og pleie døgnet rundt. Transport-rutene i Afrika er nemlig også kartet over hvordan AIDS-epidemien har spredt seg på dette kontinentet. Og det skjer også nå, når nødhjelp og mat kjøres inn til landene der matmangelen er akutt og folk ikke vet hvordan de skal skaffe seg føde. Kvinner som ofte er alene med ansvaret for å skaffe mat til barna, selger kroppen sin i bytte mot en sekk korn, et rasjoneringskort, en tillatelse til å sanke brensel i offentlig skog - hva som helst for å få tilgang til mat. Og de som benytter seg av kvinnenes sårbare situasjon, er ofte en del av det apparatet som er satt i sving for å hjelpe dem. Sjåfører med mat i lasten. Hjelpearbeidere som har myndighet til å bestemme hvem som skal få komme på matutdelingslisten. Menn som lar seg korrumpere av fri tilgang på sex. Åpenlyst I Guinea, Liberia og Sierra Leone har FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og det britiske Redd Barna dokumentert en omfattende utbytting av flyktningebarn nettopp av ansatte i det apparatet som var satt inn for å hjelpe barna. Ingen tilsvarende undersøkelse eller dokumentasjon finnes for Malawi, men lokale hjelpearbeidere vi har snakket med, er ikke det minste i tvil om at dette foregår også her. -Det er helst åpenlyst hva som skjer. Kvinnene, ofte ungjenter ned i 12-års alderen, stiller seg i veikanten og venter på matforsyningene eller hjelporganisasjonens biler. Når vi spør dem hvorfor de gjør dette, svarer de: "Hva skal jeg ellers leve av? Hvordan skal jeg ellers skaffe meg mat?", forteller den katolske presten Matthew Likambale. Han driver med små midler et hjemmepleie-prosjekt for noen av de AIDS-syke i Mangochi-distriktet ved bredden av Malawi-sjøen øst i landet. Olivia Sani er en av hans pasienter. -Hun vet ikke selv at hun er AIDS-syk. Moren ville ikke at vi skulle fortelle det til henne. Mange, svært mange, tar nemlig livet av seg når de får vite at de er smittet. Det er svært stigmatiserende å være HIV-positiv i en afrikansk landsby. Det er tragisk det som skjer, sier han. Olivias mor er fortvilet. Hun har ansvaret for fem barn og sin egen mor, og vet ikke hvordan hun skal få penger til mat og skoleavgifter. -Jeg må passe på Olivia hele tiden, hun klarer seg ikke alene. Men det betyr at jeg ikke kan jobbe eller sanke brensel eller noe annet for å skaffe penger. Jeg er redd for hvordan dette skal gå, sier Agnes Sani. Foreldreløse Både matmangelen og AIDS-epidemien har etterlatt seg titusenvis av foreldreløse barn. Disse to ulykkene forsterker hverandre gjensidig: Sykdommen gjør at folk ikke lenger orker å dyrke jorden sin eller passe arbeidet sitt, slik at de kan brødfø seg selv. Og sulten tvinger dem til å selge sex. En dødbringende runddans som truer med å kvele det sørlige Afrika. Mariam Yelard er enke, 35 år gammel. I fjor døde mannen hennes av AIDS. Nå er det hun som har fått diagnosen. Mariam har ingen egne barn, men hun har ansvaret for søsterens fem. Søsteren møtte AIDS-døden for tre år siden. Mariam og barna sulter. -Vi har ingenting å spise. Ingenting. Hva prøver hun å gjøre for å skaffe mat? Hun svarer ikke. 16-17 prosent av alle malawiere mellom 15 og 49 år er HIV-smittet. Og andelen øker raskt. -I dette landet er kvinnene oppdratt til å tåle alt. De må underkaste seg mannen totalt, og det utnytter mennene, sier Fortina Imanj. Hun arbeider for den veldedige kirkeorganisasjonen CARD i Malawi, og ser hva som foregår. -Det er ikke alle hjelpearbeidere som jobber her bare for å gjøre gode gjerninger. De er ute for å tilfredsstille egne behov. Mennene tar kun vare på seg selv. Tjener de penger, beholder de dem til mat og øl for seg selv. Selv om familien har barn som må gå uten mat, bryr fedrene seg ikke om det. I vår tradisjon er det kvinnen som har ansvaret for å fø barna. -Det er en tung bør for kvinnene her i Malawi. Nå når sulten herjer, selger de seg for litt mat eller 20 kwacha (to kroner). De er desperate, forteller Fortina. Kirkens Nødhjelp er i ferd med å bygge opp hjelpeprosjekter i Malawi. -Vi er veldig bekymret for den sårbare situasjonen kvinnene befinner seg i. Vi skal derfor forsøke å forebygge noe av denne utbyttingen ved også å rekruttere konene når vi ansetter sjåfører til våre biler. Noen av de andre organisasjonene ler av oss, men vi er nødt til å ta dette problemet på alvor. Kvinnene, særlig de unge jentene, er svært utsatt når det kommer menn som skal avgjøre hvem som skal få hjelp og hvem som ikke skal få det, forteller stedlig representant for Kirkens Nødhjelp i Malawi, Irene Wenaas Holte. Og når vi returnerer landeveien tilbake fra Mangochi om kvelden, treffer vi dem med lyset fra billyktene; kvinnene som står i veikanten og vinker mot lastebilene.