En revitalisering av Misjonsorganisasjonenes helsearbeid i møte med HIV og AIDS

Jeg vil først takke for at jeg fikk anledning til å delta på dette seminaret på vegne av norske misjonsorganisasjoner og kirkelige organisasjoner. Bistandsnemnda er en paraplyorganisasjon for 18 norske frikirker og misjonsorganisasjoner. Vi støtter ca. 145 forskjellige bistandsprosjekter i rundt 40 land. Rundt halvparten av disse landene ligger i Afrika, mens resten er noenlunde jevnlig fordelt på Latin Amerika og Sør-Øst Asia. Omtrent 40% av budsjettet går til såkalte Least Developed Countries.
På vegne av medlemsorganisasjonene har Bistandsnemnda en rammeavtale med NORAD, og årlig støttebeløp fra NORAD har de siste årene ligget på ca. 140 mill kroner. For norsk misjon har helse alltid vært et satsningsområde. Helse og HIV/AIDS bruker mellom 25-30 % av støttebeløpet. Andre satsningsområder er utdanning, integrerte landsbyutviklingsprosjekter, mikrokreditt, gatebarn, fred og forsoning osv. Hvordan er så utviklingen av HIV og Aids i våre samarbeidsland? ? Som dere kjenner til, er Afrika sør for Sahara hardest rammet av pandemien. Et land hvor flere av våre organisasjoner arbeider, er Swaziland. I følge siste statistikk er her nesten 40% av befolkningen mellom 15-49 år smittet. Dette er det landet som er hardest rammet, men også i andre land er prevalensen meget høy. I Zimbabwe er den rundt 25%, i Kenya rundt 6-7%. ? I Latin - Amerika er heldigvis ikke utviklingen kommet så langt. I f.eks. Bolivia er det fortsatt svært få som er smittet. Det landet som er hardest rammet i Latin Amerika er Haiti, hvor rundt 5% er smittet. ? I Sør-Øst Asia er det også en forholdsvis lav prevalens så langt. I India ligger prevalensen på 0,9%. På grunn av folketallet er imidlertid antallet som er smittet meget høyt, ca. 5 mill. mennesker. De landene som er hardest rammet prosentvis i Sør-Øst Asia er Cambodia med 2,6% smittede, og Thailand og Myanmar med mellom en og to prosent. Tittelen for mitt innlegg er: En revitalisering av Misjonsorganisasjonenes helsearbeid i møte med HIV og AIDS. Jeg var selv med på å utforme temaet, men ser i ettertid at det blir litt feil. HIV/AIDS er riktignok et helseproblem, men det er like mye et sosialt problem, et utviklingsproblem, et produksjonsproblem, et problem i forhold til kultur og tradisjoner, et problem i forhold til stigmatisering og utestengelse, i forhold til redusert levealder, i forhold til foreldreløse barn. Det innebærer at kampen må settes inn på mange forskjellige områder. I kampen mot HIV og AIDS nytter det ikke lenger å tenke tradisjonelt. Og som kristne organisasjoner må man kanskje gå litt på akkord med tilvant tenkning og tradisjon! Siden jeg representerer norske misjonsorganisasjoner, ønsker jeg i mitt innlegg å løfte blikket fra den norske konteksten, og prøve å se utfordringen med HIV/AIDS i forhold til situasjonen i utviklingsland, og spesielt i forhold til land i Afrika. Domprost Liv Rosmer Fisknes besøkte i 2001 Zimbabwe, og skrev etter det besøket følgende: Nyhetene fra Zimbabwe har vist oss et politisk system i sammenbrudd - fulle av løgner og korrupsjon. Kirken kunne ha vært et alternativ, men den er det ikke. Snarere legger den sten til byrden. "We don?t want any relationship with sinners" sier pastor in charge som innledning til nattverden i kirken i Bulawayo. Helt konkret betyr det at menigheten ikke ønsker å ha aidssyke i sine sammenhenger. Fordømmelse har vært kirkens bidrag frem til nå. Smitteveiene har blokkert for rasjonell kirkelig tenkning. Vi kjenner igjen holdningene fra norsk virkelighet på slutten av 80-tallet. De kristne organisasjonene i Norge var de første som meldte seg ut av Landsforeningen mot AIDS. Begrunnelsen var at informasjonsstoffet kunne virke demoraliserende på frisk, norsk ungdom. Det finnes ingen familer som er uberørt av AIDS i Zimbabwe. Men kirken har avlet flere løgnere enn før. Mange trekker seg ut av fellesskapet. De fleste av dem er redde. Redde for Gud og mennesker. Ingen tør å snakke om syke barn, ektefeller eller menighetsfeller. Skammens språk er taushet, skammens kroppsspråk er tilbaketrekking. For i byen Bulawayo gis ikke evangeliet eller det gode budskap gratis ved dørene. Ingen kjærlig berøring eller et varmt håndtrykk kan gis vederlagsfritt. Her holdes i stedet lange bibeltimer om vandringen på den smale sti som fører til himmelen. Selvmord kommer inn som en nødløsning. Det er en helt ny reaksjon i folkemassene. ... Ute i landdistriktene har kirkens to prosteseter sine hovedbaser. Derfra drives virkelig et distriktsregulerende arbeid. Kommunale og kirkelige instanser har gått sammen om å organisere de hjemmebaserte tjenester. Her har kirken hatt en pådriverrolle som det er grunn til å være stolte av. Det virkelige arbeidet drives stort sett av frivillige kvinner. De har mange pasienter og lange avstander å tilbakelegge. ... De hjemmebaserte tjenestene åpner dørene til alle hjem i nabolagene, de er døråpnere til himmelen. De representerer det guddommelige nærvær i et område der døden synes mer påtrengende enn livet. Disse kvinnene forteller med entusiasme og humør. De er et oppkomme av liv og glede. Kirken skal være en førstelinjetjeneste, men den står ikke alltid først i køen når hjelp skal ytes. Det er et tankekors. Når det gjelder den store "Svartedauen" i Afrika må vi forsøke å nå frem utenom "tjenestevei" til hjemmebaserte tjenester, unge dramagrupper og de foreldreløse barna. Det har nok skjedd en viss holdningsendring i de nasjonale og lokale kirkene i Afrika de senere årene. Men fremdeles finnes det mange steder negative holdninger til de som er smittet. Disse negative holdningene kan både skyldes frykten for selv å bli smittet når man er sammen med mennesker med HIV/AIDS, og det kan skyldes at de som er smittet har syndet mot Guds ord, og da får som fortjent. Vi har da ikke omgang med syndere!! Hvor må så innsatsen settes inn i møtet med HIV/AIDS? Jeg vil se på 3 satsningsområder: 1. Forebyggelse 2. Hjelp til de som er rammet av sykdommen 3. Behandling 1. Forebyggelse Når det gjelder å forebygge, er det tre viktige områder å ta hensyn til: 1. For det første er det viktig med informasjon/kunnskap om sykdommen. Dersom folk ikke kjenner til sykdommen og smittemåter, og ikke vet hvordan man kan beskytte seg mot smitte, er det lite håp om at man kan hanskes med problemet! Derfor må det gjøres en innsats for å få ut kunnskap om sykdommen. Jeg vil nevne et eksempel på et prosjekt som jobber med dette. Pinsevennenes ytremisjon har i mange år arbeidet med å spre kunnskap om HIV og AIDS til ungdom i to provinser i Kenya. De har flere team som reiser rundt på skolene i provinsene og kjører informasjonskampanjer, for at studentene skal få kunnskap om sykdommen og smittemåter. Jeg var selv med på en slik samling på en skole i Nyansaprovinsen vest i landet. Rundt 800 studenter var til stede mens det ble gitt meget direkte informasjon om sykdommen og smittemåter. Etter informasjonen var det idrettsstevne, hvor studenter fra mange andre skoler i området deltok, kanskje så mange som 5000 studenter. Det var fortballkamper for gutter og jenter, igjen informasjon, nå gjennom dramagrupper og på andre måter, og det var utdeling av t-skjorter med nei til HIV/AIDS. Det var et meget stort engasjement, og det virket som at budskapet gikk inn! 2. Men kunnskap er ikke nok! Det må også arbeides med holdninger. Og dette er vanskeligere enn å spre kunnskaper. Man kan ha riktig kunnskap i forhold til seksualitet og HIV/AIDS, uten at det nødvendigvis får gjennomgripende betydning for holdningene. "Dette gjelder alle de andre - det gjelder ikke meg" 3. Det vanskeligste, men også det viktigste, er derfor å få til en adferdsendring. Seksualitet er sterkt knyttet til kultur og tradisjoner. Å endre et folks kultur/tradisjon og adferd er imidlertid et langt lerret å bleke. Uganda er et av de landene som har klart å reversere utviklingen av HIV/AIDS. Det er i dag færre som blir smittet enn det var for noen år siden. Samtidig viser en nylig gjennomført undersøkelse at mellom 50 og 60% av alle ungdommer i aldersgruppen 14-15 år har hatt sin seksuelle debut. Selv om de vet at HIV/AIDS er en trussel, og selv om de har fått en endring i holdningene, gir det lite utslag i adferden. I gitte situasjoner hender det at fornuften viker plassen for kroppslige behov og ønsker. Det kan gjerne ta generasjoner å få til en gjennomgripende endring. Problemet er at man ikke har tid til å bruke en generasjon for å få til en endring. Man risikerer da å miste en hel generasjon! Og så har vi et dilemma for kirker og kristne organisasjoner. Det gjelder spørsmålet rundt bruken av kondom. I dagens situasjon er dette kanskje det viktigste hjelpemiddel i kampen mot spredning av HIV/AIDS! Og her har kirkene en stor utfordring: Kirkens budskap er å vente med sex til etter ekteskap. Kirkens budskap er også å holde seg til den ene, til ektefellen, ikke ha sex med flere partnere. Dette er meget viktig, og ideelt sett den mest effektive måten å unngå å bli smittet. Samtidig vet man jo at sex utenfor ekteskapet skjer, sex mellom ungdommer skjer. Skal man så holde fast på budskapet om avholdenhet og trofasthet? Eller skal man realitetsorientere seg, ta hensyn til at sex skjer blant ungdom og utenfor ekteskapet, og arbeide ut fra det? Mitt syn er at informasjon, arbeid med holdningsendring og adferdsendring må gå hånd i hånd med å skape tilgjengelighet til kondomer. Jeg ser dilemmaet: Først sier man at avholdenhet og trofasthet er det riktige. I neste omgang deler man ut kondomer, fordi man egentlig ikke tror noe på at folk klarer å leve etter de høyverdige prinsippene vi forkynner! Men, samtidig: Har vi råd til å la være å fremme bruken av kondom? Å skape tilgjengelighet? Jeg tror ikke det. Vi har ikke råd til å la være å redde mange menneskeliv, fordi vi har prinsipper! Prinsipper er bra og viktig. Men i kampen mot HIV og AIDS må realismen stå i høysetet. Er vi ikke realistiske, og tilpasser oss virkeligheten, vil vi tape kampen mot sykdommen! 2. Hjelp til de som er rammet av sykdommen Bistandsnmenda støtter mange HIV/AIDS prosjekter gjennom Frelsesarmeen, prosjekt både i Latin Amerika, Afrika og Sør-Øst Asia. De har en litt annen tilnærmingsmåte i mange av sine prosjekter enn mange andre. Også for denne organisasjonen er informasjon om sykdommen og måten smitten overføres på svært viktig! Men dette er bare en del av det arbeidet som gjøres: Frelsesarmeen er den av BNs medlemsorganisasjoner som er mest aktiv i kampen mot HIV/AIDS. Frelsesarmeen har som hovedmål å få lokalsamfunn og lokale mennesker til å engasjere seg i problemet. Gjennom ansatte i prosjektene, og svært ofte i samarbeid med frivillige medarbeidere, tas det kontakt med lokalsamfunn som er interessert i et samarbeid. Dette er som regel lokalsamfunn hvor det finnes en eller flere familier som er rammet av sykdommen, og hvor dette er kjent i lokalsamfunnet. Man engasjerer beboerne til selv å ta et ansvar for situasjonen. Det er tross alt de som bor i lokalsamfunnet som alltid vil være der, når prosjektpersonellet trekker seg ut og går til nye områder. Det startes gjerne lokale komiteer som arbeider med problemstillingen. Disse komiteene får kunnskaper om hvordan sykdommen smitter, og arbeider med dette. I tillegg hjelper man de som er smittet og deres familier, slik at de skal klare å mestre livet. Målet er å redusere nøden og smerten hos de som er rammet av sykdommen og deres familie. Dette gjelder alt fra psykososialt arbeid, kamp mot stigmatisering, hjelp til de som har mistet foreldrene på grunn av sykdommen, hjelp til utdanning osv. Her er det altså mange områder innsatsen settes inn! Og dette er helt sentralt i kampen mot sykdommen. Dette må i fremtiden være måten å arbeide på for alle som engasjerer seg i kampen mot HIV og AIDS: Å engasjere lokalsamfunnene til selv å ta et ansvar, og til å gjøre en innsats på mange områder samtidig: Informasjon, holdningsendring, adferdsendrig, arbeide for å lette smerten og problemet for de som er rammet av sykdommen, arbeide mot stigmatisering, og inkludere de smittede i lokalsamfunnets daglige liv! 3. Behandling Etter at det for utviklingsland ble tillatt å gi behandling med medisiner produsert i Afrika, er det mulig å gi behandling til HIV-smittede for et beløp på ca. 2000 - 3000 kroner i året. Dette er likevel langt dyrere enn det folk flest i et utviklingsland er i stand til å betale. Vi må her også huske på at behandlingen må fotsette livet ut. Myndighetene i de fleste av de fattige landene i Afrika har ingen økonomisk mulighet for å kunne mestre dette. Med de ressursene Bistandsnemnda har til rådighet årlig, ville det være en alt for stor økonomisk belastning å kunne tilby medidinsk behandling for de som er smittet. Skal man få til dette, må det internasjonale samfunn tre til med økonomisk støtte, for eksempel gjennom Verdens helseorganisasjon, WHO. Så langt har ikke det internasjonale samfunn vært villig til å gjøre det, som det gjør i kampen mot Lepra og Tuberkulose. De som er smittet av HIV og AIDS er i hovedsak de som er i reproduktiv alder, svært mange av de smittede har små barn. Dersom man kunne hjelpe disse menneskene til å leve ti år lenger, ville mange av barna kunne få en oppvekst sammen med sine foreldre. Dette er utrolig viktig, og dette må virkelig bli et satsningsområde for det internasjonale samfunn! Bistandsnemnda støtter ett prosjekt på forsøksbasis, hvor hovedsatsningen er å gi behandling til mennesker smittet av HIV/AIDS, dette er et prosjekt i Etiopia, og er knyttet til et av de nasjonale sykehusene, Yirga Alem Hospital. I tillegg til at noen skal få et behandlingstilbud, er formålet med prosjektet først og fremst å skaffe erfaring med hvordan slik behandling skal kunne gjennomføres på en så effektiv måte som mulig. Konklusjon Kirken i mange av våre samarbeidsland har alt for lenge vært passive tilskuere til utviklingen av HIV og AIDS i sine land og sine menigheter. Til dels har man vært fordømmende i forhold til de som er smittet av sykdommen. Til dels har kirkene vært negative til utdeling av kondomer. Det har skjedd en positiv utvikling de siste årene, men fremdeles er det mye ugjort. HIV og AIDs er kanskje det største utviklingsproblemet mange land i Afrika i dag står overfor. Her må alle gode krefter settes inn. Kirken skal i følge sitt oppdrag forkynne nåde og tilgivelse. Videre har kirken som oppdrag å kjempe for de som er svake og utstøtte. Jesus sier jo selv at "Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg". Selv om det gradvis har skjedd en holdningsendring innad i kirken, er det fremdeles en lang vei å gå før kirkene virkelig spiller den rollen de burde spille i kampen mot HIV og AIDS, og ikke minst i forhold til å inkludere de som er smittet og deres familie i sine sammenhenger. Dette er den utfordringen vi i dag står overfor.