De fattige i Afrika og andre evigvarende prosjekter

Godt informasjonsarbeid og gode forbindelser mellom "ute" og "hjemme" blir stadig mer etterspurt. Likevel er en gjentakelse av at "de fattige i Afrika trenger vår hjelp" neppe den riktige måten å gjøre dette på.

Skrevet av Klaus-Christian Küspert, stedlig representant for Det Norske Misjonsselskap i Etiopia.

 

Denne høsten var vi med å arrangere noen tankevekkende møter her i Etiopia. I den første konferansen om klima og miljø var deltakerne - mange av dem fra Afrika og Asia - ikke redde for å utfordre oss fra de rike landene: det er vi som forbruker mest, forurenser mest, ødelegger mest! Bevissthetsgraden og engasjementet i miljøspørsmål fra kollegene var over all forventning.

På den andre konferansen om konseptet ”Use Your Talents” ble det vist mange gode eksempler på frivillig hjelpe– og utviklingsarbeid, og det var mye nytenkning om måten bistandsarbeid bør drives på. Hvor mye penger, hvor mye profesjonalitet, hvor mange høyt betalte spesialister trengs det egentlig for å mobilisere en menighet eller en landsby til å bruke sine ressurser og talenter?

Talenter finnes det nok av både her i Etiopia og andre steder. Og det finnes vilje til å bidra og til å dele. Historien om "de fattige" som ikke kan gjøre noe selv er ingen god historie. Det er en historie som hjelper mest oss selv og vår selvfølelse. Når det finnes talenter og ressurser trengs det ofte kun litt hjelp til å mobilisere dem. Vi har alle den samme verdigheten og de samme rettighetene som ethvert menneske som er skapt i Guds bilde. I utgangspunktet har vi også de samme mulighetene til et verdig liv når forholdene ligger til rette. "De fattige i Afrika" er på ingen måte en egen type mennesker som vedvarende er avhengige av vår hjelp.

Det betyr ikke at vi ikke kan eller bør hjelpe. Men det må være en hjelp som bygger opp og motiverer til å bruke egne ressurser i stedet for å skape avhengighet. Innsatsen vår må alltid være tidsbegrenset. "Evigvarende prosjekter" hjelper ingen. Når vi nå faser ut noen prosjekter er det som regel nettopp fordi de har vært vellykket: Problemet har blitt satt ord på og mulige løsninger har blitt vist og utprøvd; situasjonen har forbedret seg og det har blitt skapt strukturer og bygget lokal kompetanse. Og ikke minst: folk i lokalsamfunnet er motivert og har tro på sine egne muligheter; med litt godvilje kan de nå selv håndtere saken og vi kan gå videre og støtte og motivere andre til å løse sine problemer.

Utfordringen går i begge retninger. Vi må komme bort fra en holding i "mottakersamfunnene" om at en ikke kan gjøre noe hvis man ikke får rikelig med penger utenfra. Vi er ikke helt uskyldige i denne holdningen, og det smigrer vår selvfølelse når noen forteller oss hvor uunnværlige vi er. Den andre utfordringen går til oss selv. Så lenge vi bare forteller om "de fattige i Afrika" bidrar vi til å opprettholde et stereotypt bilde som gjør det vanskelig å akseptere menneskene i sør som likeverdige partnere. For ikke å bli misforstått: Ja, vi kan og bør fortsatt bidra med mye. Men la oss være bevisste og forsiktige når det gjelder måten vi gjør og omtaler dette på! Vi må gjerne bidra til at andre mennesker skal få utvikle sine talenter og ressurser — det utvikler også oss selv!