Stortingsvalget 2005 og utviklingspolitiske valg

Partienes programutkast foran høstens stortingsvalg synes å forsterke et tradisjonelt høyre/venstre-skille i utviklingspolitikken. Dette skillet avspeiler i stor grad ulike syn på dagens globaliseringsprosess og dermed ulike politiske strategier i arbeidet for å nå FNs tusenårsmål.

Partienes programutkast og Stortingets innstilling til regjeringens utviklingsmelding (se Stortinget: Ikke full konsensus om utviklingspolitikken , Aktuelt 15.12.04) synes dermed å bekrefte de politiske motsetninger som kom fram i forbindelse med Stortingets debatt om globaliseringsmeldingen i fjor (se Globaliseringsdebatten og skillelinjer i norsk utenrikspolitikk , Aktuelt 15.03.04) og som ble beskrevet slik i Aftenposten (se Ideologisk oppgjør om globalisering , 06.03.04):

"Hovedskillet går mellom dem som mener markedet, kapitalkreftene og størst mulig frihet er nøkkelen til utjevning mellom fattige og rike. Og på den andre siden dem som mener verdens politikere er nødt til å styre, og nødt til å styrke FN."

Om dette hovedskillet er relativt klart er bildet likevel mer nyansert når en går inn i ulike deler av utviklingspolitikken. I disse dager legger de politiske partiene siste hånd på verket i debatten og dragkampen om formuleringene i partienes programutkast, som skal vedtas på partienes landsmøter utover våren (se Partienes stortingsvalgprogrammer 2005-2009 ).

Dette hovedskillet i utviklingspolitikken står også sentralt i arbeidet i 2005-alliansen, en allianse av utviklingsorganisasjoner og fagbevegelse som i kveld inviterer til allmøte i Folkets Hus i Oslo under slagordet: Ny politisk kurs – 25 år med nyliberalisme er nok! (se Oslo 2005 ).

Arbeiderpartiet, som er det største av partiene i det rød-grønne regjeringsalternativet foran stortingsvalget, viser i sitt programutkast til de globale utfordringene og varsler at partiet vil øke sitt engasjement (se Arbeiderpartiet - programutkast 2005-2009 ):

"Disse globale utfordringene dreier seg i hovedsak om skjev fordeling av penger, av innflytelse, arbeid, sosial beskyttelse, trygghet og muligheter. Å rette opp disse skjevhetene krever handling."

"Derfor vil Arbeiderpartiet øke det internasjonale engasjementet framover. Vi vil bidra alle steder og på alle måter vi kan for å få mer rettferdig fordeling og bedre mulighet til politisk styring. Det handler om å hjelpe de som trenger det i andre deler av verden til et bedre liv. Og det handler om å gjøre det tryggere for oss selv."

Et hovedskille i synet på globalisering

Blant regjeringspartiene er Høyre klar i sin positive tilnærming til globaliseringen (se Høyres programutakst 2005-2009 ):

"Globaliseringen bryter ned barrierer mellom mennesker, kulturer, land og markeder. Dette er en positiv og ønsket utvikling, som er drevet av kunnskap og teknologi og gjort mulig gjennom deregulering og liberalisering."

"Globaliseringen øker den enkeltes valgfrihet, fordi valgfriheten ikke lenger begrenses til eget land. Friere verdenshandel bidrar til økt velstand og gir fattige land muligheter til en positiv økonomisk utvikling. Høyere levestandard skaper og friere kommunikasjon skaper bedre grobunn for menneskerettigheter og demokrati."

Bare Fremskrittspartiet går lenger i sin positive beskrivelse av globaliseringen og tro på at dagens utvikling er til beste for de fattige (se FrPs programutkast for 2005-2009 ):

"Globaliseringen har ført til at forskjellene mellom land og individer har blitt mindre. Aldri før har så mange blitt løftet ut av fattigdommen. Fremskrittspartiet vil hevde at verdens fattige ikke er ofre for globaliseringen. Deres problem er at de er utestengt fra det globale markedet."

På venstresiden er man påfallende mindre opptatt av å gi en generell beskrivelse av globaliseringen, men på felt etter felt er man opptatt av sterkere politisk styring, slik Arbeiderpartiets Thorbjørn Jagland tok til orde for under debatten om globaliseringsmeldingen i fjor (se Ideologisk oppgjør om globalisering , Aftenposten 06.03.04):

"Thorbjørn Jagland mener politisk kontroll med globaliseringen er avgjørende for å lykkes: - Jeg vil ta sterkt til orde for en renessanse for politikken, for politisk styring, på alle nivåer, både det nasjonale, det regionale og det globale, sa han. - Det må skapes en global politikk for en global velferdsstat, sa han og viste til at det nettopp var politisk styring som er basisen for den norske velferdsstaten. - Solidariteten skal manifestere seg i institusjoner, lover og skatter som garanterer rettferdighet for alle, sa Jagland."

Og i sitt programutkast knytter SV seg klart til den globaliseringskritiske bevegelsen internasjonalt (se Kap.12:Fred og solidaritet ):

"SVs mål er at vi sammen med millioner av mennesker verden over skal bidra til å flytte makt fra de rike landene til fordel for større global rettferdighet. En avgjørende kraft for å forandre verden er de verdensomspennende folkelige bevegelsene – den internasjonale fagbevegelsen, den internasjonale småbondeorganisasjonen, kvinnenettverk, bevegelsen som er kritisk til en globalisering på storkonsernenes vilkår, solidaritets- og menneskerettsorganisasjoner og ikke minst fredsbevegelsen. SV ser seg som del av disse bevegelsene og vil aktivt gi sitt bidrag i denne nye folkelige internasjonalismen nedenfra. Samtidig vil vi at staten Norge føre en politikk for fred og solidaritet."

I spørsmålet om globaliseringen har regjeringspartiet Kristelig Folkeparti i sitt programutkast lagt seg på en tradisjonell sentrumslinje og kan gå i spann med høyresiden eller venstresiden avhengig av hvor de setter ned foten. På den ene siden er partiet positiv til globaliseringen og synes å knytte Afrikas problemer til manglende deltakelse i globaliseringen (se KrFs utkast til politisk program 2005-2009 ):

"Alle er ikke like delaktige i globaliseringen. Afrika er i mange sammenhenger utelukket, mye på grunn av mangel på teknologi. Fremdeles lever 1,2 milliarder mennesker under fattigdomsgrensen, og vi har dermed et stort globalt fattigdomsproblem. De store folkeforflytningene på grunn av krig, undertrykkelse, politisk uro, sult, tørke mm., krever også økt internasjonal oppmerksomhet."

På den annen side synes KrF å være på linje med venstresiden når det gjelder behovet for styring:

"For å møte utfordringene globaliseringen skaper og utnytte mulighetene, trengs det et globalt politisk styringsinstrument. Det blir derfor sentralt å styrke internasjonale organisasjoner, i første rekke FN. Dersom globaliseringen ikke styres politisk, vil avgjørelsene bli overlatt til økonomiske krefter og markedet alene."

De globale institusjonene - gjeld og utvikling

De mektige internasjonale finansinstitusjonene - Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet (IMF) - legger viktige rammebetingelser for utviklingen i fattige land. Likevel er norsk politikk overfor og i disse institusjonene ikke nevnt i programutkastene fra regjeringspartiene Høyre og KrF. Arbeiderpartiet og SV har på sin side en rekke referanser til de to institusjonene. I Arbeiderpartiets programutkast står det bl.a. at partiet vil (se Arbeiderpartiet - programutkast 2005-2009 ):

  • at Det internasjonale pengefond og Verdensbanken underordnes vedtakene i et økonomisk og sosialt sikkerhetsråd i FN.
  • styrke utviklingslandenes innflytelse i Verdensbanken og Pengefondet for å få større åpenhet og mer demokratisk deltakelse i beslutningsprosessen.

I Arbeiderpartiets programutkast synes partiet også å ville følge opp den omfattende kritikken mot IMF og Verdensbankens såkalte strukturtilpasningspolitikk, som var ett sentralt element i fjorårets debatt om utviklingspolitikken (se f.eks. Sommerens utviklingsdebatt i media , Aktuelt 24.07.04). I programutkastet står det at Arbeiderpartiet vil:

  • at utviklingsstrategiene til Verdensbanken og Pengefondet må gjennomgås på nytt, og fattigdomsstrategier må formes og forankres i det enkelte utviklingsland.

SV har tradisjonelt vært mer kritisk enn Arbeiderpartiet i sin holdning til Verdensbanken og IMF og i sitt programutkast begrunner de dette med disse institusjonenes markedsliberalistiske økonomi:

"På det økonomiske området er internasjonalt samarbeid viktig i en tid da kapitalen er internasjonal. Men SV ønsker internasjonale institusjoner som har til hensikt å fremme en bedre global fordeling, fremme faglige og sosiale rettigheter, hensynet til miljø og matvaresikkerhet og motvirke kriser. Dagens institusjoner på det økonomiske området, slik som særlig Det internasjonale valutafondet (IMF) og Verdens handelsorganisasjon WTO, er preget av markedsliberalistisk ideologi. For SV er det viktig at internasjonale institusjoner fremmer hensynet til fordeling, velferd og miljø, og hensynet til nasjonalt handlingsrom og en rettferdig verdenshandel."

Hva slags politikk SV skal føre overfor Verdensbanken og IMF er imidlertid ennå ikke avgjort, fordi det på dette området var dissens i programkomiteen. Flertallet har gått inn for følgende formulering:

"Verdensbanken og IMF er institusjoner med stor makt og er udemokratisk sammensatt. SV vil arbeide for å reformere Verdensbanken og IMF slik at de kan fylle en rolle for utvikling av fattige land, ikke det motsatte. SV mener at Norge må arbeide for at det opprettes et økonomisk sikkerhetsråd under FN som på sikt kan ta over oppgavene til IMF og Verdensbanken. Et slikt sikkerhetsråd kan medvirke til bedre styring av de multinasjonale selskapene og den globale økonomien og reduksjon av inntektsgapet mellom Nord og Sør."

Mens et mindretall ønsker å gå hardere til verks:

"Verdensbanken og IMF er tvers gjennom udemokratiske institusjoner med stor makt over land i sør. De er i praksis de rike landenes redskaper for å tvinge gjeldstyngede land til å kutte i offentlige utgifter, privatisere og åpne markedene sine. SV vil arbeide for å legge ned Verdensbanken og IMF. De bør erstattes av demokratiske institusjoner under FN-kontroll."

På dette feltet synes både Arbeiderpartiet og SV å bygge videre på denne felles marknaden de sammen med Senterpartiet avga i Stortingets innstilling til utviklingsmelding, se Innst.S.nr.93 (2004-2005) :

"Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil minne om at det ikke hersker full konsensus om fattigdomsanalysen. Disse medlemmer viser til den omfattende kritikken som har vært reist mot det som ofte blir omtalt som « The Washington Consensus », som refererer seg til de Washington-baserte internasjonale finansielle institusjoners utviklingspolitiske samråd for koordinering og harmonisering som foregår i regi av Verdensbanken og IMF. Disse medlemmer mener at det er en rekke reelle motsetninger internasjonalt, nasjonalt og lokalt mellom grupper med ulike økonomiske og politiske interesser når det gjelder utformingen av utviklingspolitikken i en komplisert og mangfoldig verden."

De siste partiet i det rød-grønne regjeringsalternativet - Senterpartiet - har imidlertid ikke omtalt politikken i Verdensbanken og IMF i sitt utkast til partiprogram.

WTO og internasjonal handel

Det tradisjonelle høyre/venstre-skillet kommer kanskje klarest til uttrykk i synet på internasjonal handel og politikken i Verdens handelsorganisasjon (WTO), som også er den delen av utviklingspolitikken som kanskje er vanskelig både for dagens regjeringskoalisjon og for det rød-grønne regjeringsalternativet (se f.eks. VGs sirkus , lederkommentar i Nationen 01.07.04) .

I Høyres programutkast slås det fast at "friere verdenshandel bidrar til økt velstand og gir fattige land muligheter til en positiv økonomisk utvikling" og FrP er om mulig enda tydeligere (se FrPs programutkast for 2005-2009 ):

"Som et liberalistisk parti er Fremskrittspartiet det første til å ta avstand fra de rike landenes egoisme og hykleri det representerer når de finner på alle mulige påskudd for å forhindre at fattige land fritt kan få selge sine varer på deres markeder. Det beste middel for å få utviklingsland ut av fattigdom er å gi dem mulighet til å leve av eget arbeid og innsats ved å selge sine varer på det internasjonale markedet."

Arbeiderpartiets programutkast understreker behovet for styring - også når det gjelder internasjonal handel:

"Vi vil ha et globalt handelsregime som setter fattige lands og folks behov for utvikling i sentrum. Vi trenger internasjonale handelsregler både for stater og selskaper som sikrer en rettferdig behandling for alle. Handelsregimer skal ikke bare sikre en rettferdig behandling for alle, men en bedre behandling av de fattige landene. Globale markeder krever globale regler og institusjoner. WTO må gjennom reformer både av institusjonell og politisk karakter som sikrer de fattige landene bedre innflytelse."

Arbeiderpartiet vil derfor:

  • bidra aktivt gjennom WTO for å utvikle et globalt handelsregime med internasjonale handelsregler som sikrer en rettferdig handel.
  • at nasjonale myndigheter ikke tvinges til å privatisere offentlige velferdsgoder for eksempel innenfor sektorene utdanning, helse, energi og vannforsyning, og at Norge ikke stiller slike krav til fattige land.
  • at landene i sør gis rett til å ha nasjonale overgangsordninger hvor de stiller krav til investorer om teknologioverføring og om lokal produksjon av varer.
  • at de fattige landene får bedre tilgang til de rike lands markeder. Eksportsubsidier, og dumping av mat fra rike land til utviklingsland må opphøre, og rike land må foreta reduksjoner i den handelsvridende interne støtten.

SV på sin side tar i programutkastet til orde for "et speilvendt alternativ til WTO" (se Kap.12:Fred og solidaritet ):

"SV vil arbeide for et speilvendt alternativ til WTO bygd på følgende prinsipper: Ethvert land bør ha handlefrihet til å gripe inn med aktiv styring på markedene for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft – også om dette skulle hindre den frie flyten på deler av disse markedene. Hensyn til konkurranse og nasjonal ikke-diskriminering må ikke gå foran viktige samfunnshensyn. Hvilke samfunnshensyn som har forrang – og hvordan de kan beskyttes – kan spesifiseres i internasjonale avtaler. Slike avtaler kan bygges opp skrittvis mellom grupper av stater, men målet er å gjøre dem globale."

Senterpartiet har viet betydelig plass til omtale av "en ny internasjonal handelspolitikk innen WTO" i sitt programutkast (se Sp's f orslag til nytt program 2005-2009 ):

"Senterpartiet mener at Norge må innta en posisjon i WTO som innebærer et klarere engasjement for de fattige landene. Den overordnede målsettingen for WTO og den globale handelspolitikken må være å omfordele fra de rike til de fattige, og samtidig sørge for en verdenshandel som er økologisk bærekraftig. Ikke alle sektorer egner seg for liberalisering, og bør derfor ikke inkluderes i et internasjonalt handelssystem. Flertallet av verdens fattigste land er først og fremst avhengig av bedre tilgang til egne hjemlige markeder, og en handelsliberalisering truer ofte dette."

Stortingsvalget 2005 - og globale utfordringer og FNs tusenårsmål

Sakene ovenfor er blant de sentrale utviklingspolitiske spørsmålene i valgkampen, men langt fra de eneste. For norsk utviklingspolitikk er de dessuten sentrale i arbeidet for FNs tusenårsmål, som et flertall i utenrikskomiteen la vekt på da de behandlet regjeringens utviklingsmelding sist høst, se Innst.S.nr.93 (2004-2005) :

"Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at FNs tusenårsmål er blitt det sentrale internasjonale mobiliseringsgrunnlaget for en felles kamp mot fattigdom. Selv om disse målene i seg selv ikke rommer helheten i utviklingspolitikken, er de av avgjørende betydning for å mobilisere både giverland og utviklingsland til et felles krafttak fram mot 2015."

Nå har flere av våre politiske partier også vist til FNs tusenårsmål i sine programutkast:

  • Kristelig Folkeparti: FNs tusenårsmål forplikter oss til å føre en målrettet politikk. KrF anser tusenårsmålene som viktige ledetråder i utviklingspolitikken. For at disse målene skal bli oppfylt, må Norge selv vise vilje og konkret handling, men også være en pådriver for at andre land skal yte mer.
  • Arbeiderpartiet: FNs tusenårsmål om å halvere fattigdommen innen 2015 må være styrende for vår bistand
  • Senterpartiet: Senterpartiet vil arbeide for et høyt nivå på utviklingshjelpen og etablering av et utviklingsfond, realisering av FNs Tusenårsmål, og for å sikre utviklingsland en håndterlig gjeldsbyrde og et rettferdig handelssystem.

På RORG-samarbeidets ressurssider kan du i tiden fram mot valget følge debatten om utviklingspolitikken på de nye samlesidene: Stortingsvalget 2005 - globale utfordringer .

Aktuelle nettressurser:

Dybdeartikler

Dybdeartikler

Her går vi dypere inn i og gir en samlet oversikt over utvalgte debatter og analyser knyttet til aktuelle utviklingspolitiske saker, utstyrt med lenkearkiv for videre lesning.