Har Norge lært noe av krigen i Libya?

Stortinget har sagt sitt om Norges deltakelse i krigen i Libya, men lærte de noe? På lederplass konkluderte Dagbladet slik: Krig er nå det ufarligste en norsk politiker kan befatte seg med. - Skal Norge kunne bearbeide sitt Libya-traume, kreves det en mer usminket fremstilling om krigens konsekvenser, mener imidlertid professor emeritus Rune Ottosen, som sammen med professor Terje Tvedt og oberstløytnant Tormod Heier nå redigerer en bok som skal dokumentere en helt annen virkelighet enn den politikerne har beskrevet. 

Libyakrigen 3 - global.jpg

25. mars 2011 lettet det første norske jagerflyet for å delta i krigen i Libya. FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973/2011 hadde én uke tidligere gitt FNs medlemsland mandat til å anvende alle nødvendige tiltak, inkludert militær makt, for å beskytte Libyas sivilbefolkning. I en kronikk i Dagbladet 3. mai 2011 kommenterte historieprofessor Terje Tvedt det som skjedde under tittelen:

"Godhetsregimet slipper bomber over Afrika."

I oktober samme år kom meldingen om at Libyas mangeårige diktator, Muammar al-Gaddafi, var død. Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) kommenterte det slik overfor NTB:

"Et endelig veiskille for Libya."

Norske jagerfly slapp i alt 588 bomber over Libya, men resultatet ble ikke i tråd med de forventninger Den arabiske våren hadde skapt og norske politikere ønsket. Fem år senere, høsten 2016, beskrev granskingsrapporten utarbeidet av det britiske underhusets utenrikskomité de katastrofale følgene av intervensjonen slik:

"Resultatet var politisk og økonomisk sammenbrudd, krig mellom militser og stammer, en humanitær krise og en flyktningkrise, omfattende brudd på menneskerettighetene, spredning av Gaddafi-regimets våpen i hele regionen, og fremveksten av ISIL i Nord-Afrika."

Evalueringen av norsk deltakelse i Libya-operasjonene i 2011 kom sist høst og har denne våren blitt behandlet i Stortinget etter at utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) og forsvarsminister Frank Bakke-Jensen (H) i januar redegjorde for evalueringen i Stortinget 8. januar i år. Den hadde et mer begrenset mandat enn den britiske granskingsrapporten. Hovedfokuset var på beslutningsprosessen og beslutningsgrunnlaget, det folkerettslige grunnlaget og etterlevelsen av humanitærrettslige forpliktelser, norske bidrag til NATOs beslutningsprosesser og den politiske og sivile innsatsen.

- Søreide Eriksen og andre politikere har nå to alternativer i Stortingets første «læringsdebatt» om Norges Afrika-krig, skrev Tvedt i en kronikk i Klassekampen i slutten av mars og utdypet det slik: 

"De kan bli husket som de som fortsatte i samme selvgratulerende spor om at de handlet slik de måtte handle av moralsk-politiske grunner, eller de kan selvkritisk drøfte om Libya-krigen avdekket historisk festede begrensninger ved deres tenkemåter og forståelse av verdenspolitikken. For det er slik: Hodeløse personer med store muskler kan være farlige. Hodeløse statsledere med stadig flere jagerfly og smarte bomber – og som tror de representerer «verdenssamfunnets» vilje – kan definitivt være enda farligere."

– Det virker egentlig ikke som de har lært altfor mye, mente imidlertid oberstløytnant Tormod Heier overfor Klassekampen etter at Stortingets utenriks- og forsvarskomite 27. mars avga sin innstilling om redegjørelse av utenriksministeren og forsvarsministeren om Libya-utvalgets rapport. Hva kan vi lære av Libya krigen? Det var spørsmålet som ble stilt på et debattmøte i regi av Fellesrådet for Afrika dagen etter at Stortingets innstilling var klar. Der utdypet Heier det han mente burde være den største lærdommen slik:

"Den aller største lærdommen er at utfallet av Libya-krigen føyer seg inn i et bredere mønster, et mønster vi har sett siden angrepet på Afghanistan i 2001. Og hvilket mønster er det jeg da snakker om? Jo, det er at vi vinner krigen, men taper freden, for å si det litt populistisk. Både i Afghanistan i 2001, i Irak i 2003 og Libya i 2011, så var det noe som skjedde i starten, nemlig at når vi gikk til angrep på de landene så fikk vi tilbud om inngå forhandlinger og kompromisser hvor diplomatiet kunne begynne å bli balansert opp mot den militære maktbruken. Men hver gang i de tre krigene, så avslo vi det. Og så fortsatte vi å bombe sønder og sammen den politiske styringsevnen i tre land som endte opp i et maktvakum. Og når du kommer inn i et maktvakum så forsvinner den politiske muligheten til å få en uttelling i den krigen du nettopp har tatt initiativ til."

- Vi bomber for mye og forhandler litt for lite, oppsummerte han. 

Bakteppet: Srebrenica, Rwanda og Den arabiske våren

- Revolusjonene i Tunisia og Egypt gir liv til spekulasjoner om en dominoeffekt som vil endre hele Midtøsten, skrev daværende NUPI-direketør Jan Egeland optimistisk i en kommentar i Aftenposten i februar 2011, mens håpet om en "arabisk vår" fortsatt var sterkt. Men motkreftene viste seg også å være sterke. Med Srebrenica og Rwanda som bakteppe fryktet mange at verdenssamfunnet igjen ville svikte når Libyas mangeårige diktator, Muammar al-Gaddafi, i mars 2011 truet opprørerne og befolkningen i Benghazi.

- Det kommer til å bli en massakre her, hvis verden ikke griper inn snart, sa Jalal al-Gallal i det libyske overgangsrådet til BBC den 16. mars, i følge NRK. Med erklært målsetting om å beskytte sivilbefoilkningen vedtok FNs sikkerhetsråd dagen etter resolusjon 1973 og daværende direktør ved Senter for menneskerettigheter, Nils Butenschøn, kommenterte resolusjonen slik overfor avisa Klassekampen:

"Dette er et veldig klart signal fra det internasjonale samfunnet om at det ikke er et indre anliggende å bombe sin egen befolkning. Gjennomslag for dette er en essensiell del av utviklingen av FN som et sivilisasjonsprosjekt. Sikkerhetsrådet imøtekommer den grunnleggende menneskerettstanken at det er et internasjonalt ansvar å beskytte sivile mot overgrep."

- Krisen i Libya er en prøvesten for FNs prinsipp om å beskytte borgere som krenkes av sin egen statsleder, mente tidligere leder for FNs våpeninspektører i Irak, Hans Blix, en kommentar i Morgenbladet og daværende utenriksminister, Jonas Gahr Støre (Ap) kommenterte Norges engasjement i saken slik overfor NRK:

"Norge ønsker å være i front for å gjennomføre resolusjonen fra FNs sikkerhetsråd politisk, humanitært og også militært. Målet er å bidra til beskyttelse av sivile."

Mens bombingen av Libya pågikk svarte Gahr Støre slik til Terje Tvedt i et innlegg i Dagbladet:

"Tvedt kan kalle det idealistisk, og det handler selvsagt også om idealer, men det handlet også om knallharde realiteter. Med stor sannsynlighet sto vi overfor massive overgrep mot sivilbefolkningen i deler av Libya. Vi la aldri skjul på at det ikke fantes en militær løsning. Men Tvedts kritikk slipper unna motspørsmålet. Hva ville hendt om verden ikke hadde brukt enigheten i Sikkerhetsrådet til å gripe inn? Hva ville dagens debatt handlet om da?"

Kanskje gikk det likevel litt fort i svingene? I følge den britiske granskningsrapporten fem år senere bygget intervensjonen på sviktende etterretningsinformasjon:

"Spesielt mislyktes regjeringen i å avdekke at trusselen mot sivile var overdrevet og at opprørerne inkluderte et betydelig islamistisk element."

Fra militær intervensjon til regimeendring - med venner og allierte

- Stortingsdebatten om Libya-aksjonen hadde noen store hull, skrev Morgenbladets Tove Gravdal før påske, etter at Stortinget hadde satt "punktum for debatten om en av Norges mest omfattende og omstridte militære operasjoner etter andre verdenskrig", og pekte bl.a. på at:

"Det var et samlet storting som i mars 2011 støttet regjeringens beslutning om å sende norske jagerfly til å bombe Libya. Men etter hvert som militæroperasjonens formål dreide fra å beskytte sivile til å styrte en diktator, vokste ubehaget."

Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) avviste høsten 2011 anklagene om utglidning av FN-mandatet slik overfor NTB:

"Det har ikke vært en utglidning. Det er det libyske folk som har valgt kursen, stått opp og kjempet. Det internasjonale samfunnet stoppet det som var et annonsert angrep på sivile fra Gaddafis side. Den hjelpen har vært avgjørende for opprøret."

Evalueringsrapporten vurderte norske myndigheters håndtering av dette og konkluderte slik:

"Norske myndigheter var innforstått med at operasjonen Norge var en del av, hadde som formål å svekke det libyske regimets militære evne. Utenriksminister Gahr Støres framstilling av FNs mandat – det handlet kun om å beskytte sivile og ikke om å hjelpe militære styrker med å oppnå en regimeendring – er et eksempel på utydelig kommunikasjon om det som var en stadig mer sannsynlig konsekvens av den militære operasjonen. Disse dilemmaene ble i stor grad underkommunisert. Etter utvalgets syn burde de ha vært mer systematisk kommunisert og synliggjort, både i konsultasjonene med DUUFK (den utvidede utenriks- og forsvarskomite) og med Stortinget i plenum."

SVs medlem i Stortingets utenriks- og forsvarskomité, Petter Eide, understreket i en merknad i Stortingets innstilling at det var FNs mandat om beskyttelse av sivile som ble lagt til grunn da SV i regjering ga sin tilslutning til norsk deltakelse. Han redegjorde slik for den dreiningen som så skjedde:

"Dette medlem viser til at selv om Norge var tydelig i sin holdning, stod flere av stormaktene for en annen politikk. Tvilen om hvorvidt FN-mandatet ble respektert av alle deltakende land i koalisjonen ble stadig sterkere utover i april måned. Den 14. april 2011 uttalte de daværende presidentene Sarkozy og Obama og statsminister Cameron at selv om FN-mandatet var å beskytte sivile, ville de ikke innstille militæroperasjonen før sikkerhetsrådsresolusjonene var gjennomført og det libyske folk selv kunne avgjøre sin framtid. De vestlige stormaktene varslet dermed at Gaddafi ikke hadde noen framtid som leder i Libya. Dette medlem mener dette var en dreining hvor de ledende stormaktene som deltok i krigen, endret operasjonens karakter til å bli en krig for regimeendring med militære virkemidler."

Eide konkluderte derfor slik i sin merknad:

"Dette medlem mener at NATOs krigføring etter hvert utviklet seg til en krig for regimeendring, noe som utgjorde et misbruk av FN-mandatet. Det var derfor riktig og viktig at Norge vedtok å trekke seg ut av Libya-krigen sommeren 2011."

Dette redegjorde Eide også for på debattmøtet i regi av Fellesrådet for Afrika 28. mars. Hvordan Norge og andre liberale og demokratiske småstater kunne bli trukket inn i en regimeendringskrig forklarte Tormod Heier slik:

"Denne krigen føyer seg inn i en rekke der Norge, Nederland, Sverige, Danmark og Canada, alle disse små liberale demokratiene, som gjerne vil inn i andre land og forsvare sivilbefolkningen når de ser at statslederne der verken har evne eller vilje til å beskytte sin egen befolkning. Men før man gjør det, så er det én ting som kanskje er den største lærdommen som man må tenke på: Har man et tilstrekkelig godt nasjonalt beslutningsgrunnlag? Og så må man forstå at den etterretningen man får fra allierte den er ikke norsk. Det er forskjell på venner og allierte. I Norge sauser vi dette sammen og tror at allierte er venner, men allierte de forfølger sine egne interesser. Er det sånn at franske og britiske interesser er de samme som norske interesser? Nei, de er ikke det. Dermed kan man neste si at vi i denne sammenhengen ble litt lurt. Vi ønsket, som Petter sier, å være blant de gode som reddet sivilbefolkningen. Bordet fanget, når dette mandatet plutselig kom opp 17. mars 2011. For da hadde jo Norge i en årrekke kjempet med nebb og klør for å få igjennom «responsibility to protect» og få lov til å intervenere i andre staters indre anliggender. Det krever situasjonsforståelse."

Hva visste daværende statsminister Jens Stoltenberg?

Før jul i fjor stilte Rødt-leder Bjørnar Moxnes følgende spørsmål til utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H):

"Ble Norge varslet av våre NATO-allierte om at en av lederne for den militære bakkeoffensiven mot Tripoli, som ble hjulpet fram av NATOs og Norges luftangrep mot den libyske hæren, var tilknyttet den islamistiske terrororganisasjonen al-Qaida?"

I sitt svar, etter at hun hadde redegjort for Libya-krigen for Stortinget, viste Søreide Eriksen til at det var Stoltenberg II-regjeringen som satt med ansvaret i den aktuelle perioden. Moxnes var ikke fornøyd med svaret. Et nytt spørsmål til utenriksministeren ga imidlertid samme svar og Moxnes fremmet da krav om at tidligere statsminister Jens Stoltenberg måtte møte til Stortingets høring i saken 4. februar. Han forklarte det slik overfor Dagbladet:

"Det er helt avgjørende å få Jens Stoltenberg til Stortinget for å få fakta på bordet om hva den norske regjeringen visste da de gikk til bombekrig mot Libya. Det var Stoltenberg som var pådriveren for krigen."

Dét skjedde imidlertid ikke og i en kommentar om dette i Dagsavisen 4. februar innledet Moxnes slik:

"Mens det britiske parlamentets Libya-rapport avdekket at NATO-krigen mot Libya hjalp Al Qaida og var bygd på usannheter, ble dette fortiet i Solberg-regjeringas Libya-redegjørelse."

- Vi må ha sannheten på bordet om hva Stoltenberg visste om Libya-krigen og om han bevisst villedet Stortinget og befolkningen, fastholdt Moxnes overfor Dagbladet da han i slutten av mars, via Stortingets presidentskap, ba regjeringen om innsyn i all intern korrespondanse og hittil hemmelige dokumenter i prosessen som ledet fram til at Norge deltok i bombingen av Libya. Heller ikke her vant han fram. Det gjorde han heller ikke da hans representantforslag ble nedstemt av Stortinget 2. april.  

- Nato-krigen ødela Libya. Vi kan ikke late som ingen ting.

- Norge gikk inn i en regimeendringskrig på falske premisser, spilte en særdeles aktiv rolle i dette og det fikk forbausende få konsekvenser for Norge, sa utenrikspolitisk forsker og skribent Asle Toje på debattmøtet i regi av Fellesrådet for Afrika. Han viste til tyske kolleger for å finne en forklaring:

"Dette er en erfaring som også andre land har gjort seg. Jeg snakket nettopp med tyske kolleger. Tyskland har et stort engasjement i Mali nå og de er overrasket over at hvis man dreper folk i Afrika så virker det ikke som opinionen er så veldig engasjert i det, selv i Tyskland som er veldig skeptisk til krigføring. Det som gjør meg urolig for fremtiden er det at, på tross av at dette var en fullskala beslutningskatastrofe, som burde ført til skarpe evalueringer i alle land som deltok, så ser det ut til at dette er en erfaring som NATO bare kan legge bak seg – og så fortsetter vi."

Rødt-leder Bjørnar Moxnes synes ikke det er greit. Under tittelen "Nato-krigen ødela Libya. Vi kan ikke late som ingen ting" stilte han følgende spørsmål i en kommentar i Dagbladet 2. april:

"Skal det å gå til krig på falske premisser og ødelegge et helt land få politiske følger eller ikke?"

Samme dag ble Libya-innstillingen og et representantforslag fra Moxnes drøftet i Stortinget. I Dagbladet oppsummerte han Rødts forslag slik:

"De forslagene Rødt har med seg inn i stortingssalen i dag, handler ikke om å straffe de ansvarlige for ødeleggelsen av Libya. Derimot krever vi at det gjennomføres en uavhengig undersøkelse for å finne ut hvor mange sivile som ble drept og skadet av de norske bombeangrepene og at Jens Stoltenberg må svare for sin villeding av Stortinget. Vi foreslår at Norges felles ressurser aldri mer må misbrukes på angrepskrig i andre stormakters tjeneste, i tråd med grunnlovens intensjon. I tillegg har vi fremmet forslag om en regelendring som sikrer at dersom Norge skal sende tropper ut av landet, så må regjeringa kunne bevise at beslutninga bygger på fakta og gi Stortinget en nødbrems å trekke i, dersom kriteriene ikke er oppfylt."

Forslagene ble nedstemt med overveldende margin i Stortinget

- Rapportene om krigene i Afghanistan og Libya viser at ingen er ansvarlige for det som går galt, mente Dagbladet på lederplass noen dager senere og konkluderte slik i tittelen:

"Krig er nå det ufarligste en norsk politiker kan befatte seg med."

Samme uke hadde Norges tidligere statsministerJens Stoltenberg (Ap), som generalsekretær i NATO, vært i USA og holdt tale i kongressen. I en lederkommentar i Klassekampen så redaktør Mari Eifring denne talen i sammenheng med Libyarapporten:  

"Det er et trist og absurd skue å se vestlige land klappe for hverandres krigsinnsats, samtidig som menneskene krig­føringen går utover, fremdeles må betale prisen."

Kritikere vil ha en usminket debatt om konsekvenser av krigen og varsler ny bok

en kommentar i avisa Ny Tid i begynnelsen av april ifjor innledet professor emeritus fra PRIO, Ola Tunander, slik:

"Krigen i Libya var ikke et resultat av en etterretningsfadese. Den humanitære retorikken var forberedt uker eller måneder i forveien for å rettferdiggjøre en militær intervensjon."

I fjor sommer kom han med boka "Libyakrigen" og på egen nettside for boka forklarte han motivet bak boka slik:

"Siden 2011 har konfidensielle dokumenter om Libyakrigen kommet ut i det offentlige rom. I løpet av de siste årene har det gradvis kommet ut mer kritiske analyser av intervensjonen, etter hvert som det har blitt mulig å se Libyakrigen på en viss avstand.  Syv år etter Libyaoperasjonen er det ikke lenger noen tvil om at krigen var katastrofal. Det er på tide med en mer dyptgripende debatt om hva som skjedde i Libya i 2011. Boken Libyakrigen er et forsøk på å få i gang denne debatten."

Etter at Stortingets behandling av saken nå er sluttført varsler sentrale kritikere ny bok. 

- Skal Norge kunne bearbeide sitt Libya-traume, kreves det en mer usminket fremstilling om krigens konsekvenser, skrev professor emeritus ved Oslo Met, Rune Ottosen, i en kronikk i Aftenposten mot slutten av påska og varslet at:

"Jeg redigerer for tiden en bok om Libya-krigen sammen med Tormod Heier og Terje Tvedt. Flere bidragsytere vil her dokumentere en helt annen virkelighet enn den politikerne beskriver, og det vil hevdes at Norge brøt folkeretten og Grunnloven."

Om de lykkes gjenstår å se. 

Nedenfor har vi bl.a. samlet lenker til mediedekning og -debatten om Libyakrigen siden den norske evalueringsrapporten kom sist høst.

Aktuelle lenker: 

Stortingets behandling:

Medieklipp og -debatt (oppdatert per 26.04.2019):

  • Noe å lære for ... Rødt? Debatt av Halfdan Wiik (SV-medlem) i Klassekampen 26.04.2019
    Marianne Gulli, internasjonal leder i Rødt, har rett i at SV og Audun Lysbakken burde tatt et tydeligere oppgjør med partiets støtte til bombinga av Libya i 2011 (innlegg 24. april). SV hadde uten tvil en feil forståelse av det som skjedde. Det eneste Gulli glemmer, er at Rødt hadde en verre forståelse. De ville skjerpe sanksjonene mot Gaddafi, og mente at opprøret dreide seg om å ta kontroll over landets ressurser til fordel for folkets beste.
  • Hvilken «lærdom», Lysbakken? Debatt av Marianne Gulli (internasjonal leder, Rødt) i Klassekampen 24.04.2019
    8. april svarte SVs Audun Lysbakken på Bjørgulv Braanens kommentar om Libya-krigen med at «SV har tatt lærdom av Libya». Men SVs faktiske opptreden i Stortingets behandling av Libya-krigen gir grunn til bekymring for oss som ønsker SV som en troverdig alliert for fred neste gang Norge presses for å delta i angrepskrig på stormakters vegne.
  • Skal Norge kunne bearbeide sitt Libya-traume, kreves det en mer usminket fremstilling om krigens konsekvenser. Kronikk av Rune Ottosen (professor emeritus, Oslo Met) i Aftenposten 22.04.2019
    Problemet med den snevre saksbehandlingen i Stortinget kom til syne alt under redegjørelsen fra utenriksminister Ine Eriksen Søreide og forsvarsminister Frank Bakke-Jensen i Stortinget 8. januar 2019. Søreide gjorde det da klart at premisset for diskusjonen var det handlingsrommet Stoltenberg-regjering hadde, og ikke kaoset på bakken i dagens Libya. Dette er en streng, urimelig avgrensning av hendelsesforløpet.
  • Ferdig med saka? Kommentar av Jon Hellesnes (filosof) i Klassekampen 17.04.2019 
    Stortinget har avslutta Libya-saka med ei sjenerøs sjølvvurdering, framført av saksordføraren, Knut Arild Hareide (KrF). Berre representanten Bjørnar Moxnes (Rødt) dissenterte. Følgeleg adresserer eg ikkje dette skriftstykket til parlamentarikarane. Merknadene mine er retta til vanlege norske statsborgarar, for utanfor Stortinget er neppe alle ferdige med den norske krigsdeltakinga. 
  • Vi har tatt lærdom av LibyaDebatt av Audun Lysbakken (leder i SV) i Klassekampen 08.04.2019 
    I Klassekampen 3.april kommenterer Bjørgulv Braanen Stortingets behandling av Libya-rapporten. Braanen gir uttrykk for sin oppfatning om at SV mener ingenting gikk galt i Libya, og at vi ikke har trukket lærdom av deltakelsen. Det stemmer ikke, og jeg er glad for å få anledning til å oppklare hva SV mener. En stor del av debatten i Stortinget på tirsdag dreide seg nettopp om SVs kritikk og forslag til vedtak. Så det Braanen ikke vektlegger i sin gjennomgang, la det store flertallet på Stortinget godt merke til.
  • Kaos i LibyaLederkommentar av Mari Eifring i Klassekampen 06.04.2019
    I grell kontrast til Nato-landenes selvtilfredse anerkjennelse av egen innsats for sikkerhet og stabilitet, står dagens situasjon i Libya. Etter Muammar Gaddafis fall som følge av Natos inngripen, har landet blitt dratt mellom rivaliserende militser og maktsentra. Dette kaoset har åpnet Libya for militante islamister, brutal menneskehandel, vold og borgerkrig. Den urolige situasjonen ser nå ut til å ha fått en ny forlengelse.
  • Krig er nå det ufarligste en norsk politiker kan befatte seg medLederkommentar i Dagbladet 06.04.2019 
    Rapportene om krigene i Afghanistan og Libya viser at ingen er ansvarlige for det som går galt.
  • Det gamle Nato og det nyeEssay av Oddbjørn Magne Melle (professor emeritus ved Høgskulen i Volda, og forfatter av «Supermakter og kald krig-arenaer», Abstrakt forlag 2008): Det underlege for meg er at fleire forskarar som framfører velgrunna kritikk av den norske Libya-krigen, ikkje synest å forstå denne strukturelle svinebindinga av Noreg. Dei trur Libya-fiaskoen er noko vi moralsk kan lære av, for at fadesen ikkje skal gjenta seg. Det er trulet ein illusjon, for den nasjonale autonomien dei då føreset, er minimal. Kvifor mange vettuge personar enno ikkje forstår denne mangelen på norsk handlingsrom når ein Olav Oksvik med fleire føresåg det allereie i 1949, er for meg ei gåte.
  • Stortingsdebatten om Libya-aksjonen hadde noen store hullKommentar av Tove Gravdal i Morgenbladet 03.04.2019 
    Det mest fascinerende med de folkevalgtes behandling av Libya-rapporten er imidlertid hva som ikke ble diskutert: Hva innebærer en FN-styrt verden, som Libya-operasjonen ble brukt som eksempel på? Og hvorfor nevnte ingen hele Libya-deltagelsens grunnleggende premiss, nemlig at den var med på å trygge forsvaret av Norge? Det er jo ingen tvil om at Natos, det vil si USAs vilje til å komme Norge til unnsetning i tilfelle et angrep smøres ved at Norge tar sin del av ansvaret i operasjoner andre steder.
  • Nato-krigen ødela Libya. Vi kan ikke late som ingen tingKommentar av Bjørnar Moxnes (Rødt) i Dagbladet 03.04.2019 
    De forslagene Rødt har med seg inn i stortingssalen i dag, handler ikke om å straffe de ansvarlige for ødeleggelsen av Libya. Derimot krever vi at det gjennomføres en uavhengig undersøkelse for å finne ut hvor mange sivile som ble drept og skadet av de norske bombeangrepene og at Jens Stoltenberg må svare for sin villeding av Stortinget. Vi foreslår at Norges felles ressurser aldri mer må misbrukes på angrepskrig i andre stormakters tjeneste, i tråd med grunnlovens intensjon.
  • Strør sand på Libya-rapportKommentar av Bjørgulv Braanen i Klassekampen 03.04.2019
    Stortingsflertallet lente seg tungt på rapporten fra Libya-utvalget, som var ledet av tidligere Høyre-leder og utenriksminister Jan Petersen. Denne evalueringen frikjente den norske regjeringen på alle punkter. En av de få tingene som var feil, var at Grunnloven har for sterke begrensninger på norsk krigsdeltakelse i utlandet. Det eneste partiet som hadde en mer grunnleggende kritikk av den norske krigsdeltakelsen, var Rødt.
  • Vil ta SV ut i verdenKlassekampen 30.03.2019
    Rødgrønn regjeringsdeltakelse og Libya-krig har gjort SV utydelige i utenriksdebatten, sier veteraner. Stein Ørnhøi mener Lysbakken ristet av seg fortida i landsmøtetalen. SV-veteranene Vegard Bye og Theo Koritzinsky etterlyser at SV setter utenrikspolitikk høyere på agendaen. Partiet er denne helga samlet til landsmøte på Gardermoen utenfor Oslo.
  • Tør du, Hareide? Kommentar av Lasse Jahnsen (tidligere partisekretær i SV og rådgiver i oljeindustrien) i Klassekampen 30.03.2019
    Knut Arild Hareide er en bra kar. Han har ofte vist at han tar sin tro alvorlig og han lar seg ikke presse til standpunkter som ikke er forenlig med hans grunnholdning og etiske prinsipper. Det var derfor skuffende at han ikke støttet et forslag om at Norge skal offentliggjøre bombemål i Libya i Stortingets utenriks- og forsvarskomité sist onsdag.
  • «Anarki» i Libya? Debatt av Anna Quist (på vegne av Det Internasjonale Anarkist-Tribunalet) i Klassekampen 30.03.2019 
    Det er riktig at det er kaos i Libya, men en løgn at det er anarki der. Sannheten er at det er rivaliserende polyarki (mange herskere) med oklarki (pøbelvelde i vid forstand), det vil si kaos, i Libya, og dette er ultra-fascistisk og svært langt fra anarki på det økonomisk-politiske kartet og i realiteten. Kaos og anarki er rake motsetninger.
  • Gir Frank Bakke-Jensen så hatten passer om norsk Libya-bombingABC nyheter 28.03.2019
    588 norske bomber over Libya rammet ikke en eneste sivil libyer, hevder forsvarsministeren i et brev til Stortinget. – Blank løgn, svarer Bjørnar Moxnes.
  • Krever fullt innsyn: - Hva visste Stoltenberg? Dagbladet 28.03.2019
    Rødt-leder Bjørnar Moxnes krever at alle interne dokumenter og all kommunikasjon i regjeringen som ledet fram til Libya-krigføringen frigjøres for Stortinget.
  • Tør Stortinget ta ansvaret for Libya-krigen? Kommentar av Rune Ottosen (professor emeritus ved OsloMet) i Dagbladet 28.03.2019
    Libya-utvalgets evaluering av den norske innsatsen under Libyakrigen i 2011 ligger til behandling i Stortingets utenriks- og forsvarskomité. Dette er i denne omgang siste mulighet for norske politikere til å ha en ærlig og åpen debatt om en av de mest dramatiske hendelsene i norsk historie etter andre verdenskrig. Norge slapp 588 bomber over Libya i 2011. Hvilke lærdommer kan vi i ettertid trekke av dette?
  • LærdomLederkommentar av Mari Skurdal i Klassekampen 28.03.2019
    Noen ganger er det ingen innsikt å hente i ettertid i det hele tatt. Ifølge historiker Terje Tvedt er Libya-krigen et slikt eksempel. I en tekst i gårsdagens Klassekampen tar han for seg Libya-utvalgets konklusjoner, mottakelse og lærdommer. Det hele koker, slik han ser det, ned til at norske politikere ikke ser noen grunn til å revurdere hva de gjorde i 2011. Det til tross for at krigen og Norges tunge, militære bidrag var startet «på feil grunnlag og med skjebnesvangre konsekvenser».
  • – Har ikke lært (Libya-krigen)Klassekampen 28.03.2019
    Oberstløytnant Tormod Heier sier at politikerne ikke har lært av Libya-krigen. Han mener det mangler en seriøs vurdering av om det er i landets interesse å delta i slike operasjoner.
  • Fraværet av etterpåklokskapEssay av professor Terje Tvedt i Klassekampen 27.03.2019
    Søreide Eriksen og andre politikere har nå to alternativer i Stortingets første «læringsdebatt» om Norges Afrika-krig. De kan bli husket som de som fortsatte i samme selvgratulerende spor om at de handlet slik de måtte handle av moralsk-politiske grunner, eller de kan selvkritisk drøfte om Libya-krigen avdekket historisk festede begrensninger ved deres tenkemåter og forståelse av verdenspolitikken.
  • Grunnloven bør skjerpesKronikk av Aslak Storaker og Kari Anne Næss (Norges Fredslag) i Dagsavisen (nye meninger) 26.03.2019 
    Petersen-utvalgets evaluering av Norges deltakelse i operasjonene i Libya i 2011 tar blant annet opp spørsmålet om krigen var i strid med Grunnlovens paragrafer 25 og 26, som legger sterke begrensninger på Norges rett til å delta i krigføring utenfor Norges grenser. Utvalget tar til orde for at Grunnlovens paragrafer bør revideres slik at Grunnloven tilpasses den nåværende praksisen med å delta i internasjonale operasjoner. Fredslaget vil advare mot alle forsøk på å tilpasse Grunnloven til gjeldende praksis for krigføring i utlandet.
  • Det moralske havarietKronikk av Jon Hellesnes (filosof) i Klassekampen 26.03.2019
    Før vedtaket om militær intervensjon var altså Libya-saka høgst kontroversiell i ein del politisk viktige miljø ute i verda. Men ikkje i Norge. Statsminister Jens Stoltenberg greidde å framstille bombekrigen som ein ikkje-kontroversiell humanitær intervensjon. Ingen i den norske styringseliten tok bryet med å kontrollere denne framstillinga. Det ville ha vore lett å avsløre den.
  • Hjelp oss med Libya-oppgjøret, SV og SpKommentar av Bjørnar Moxnes (stortingsrepresentant og leder i Rødt) i Klassekampen+ (meninger) | 15.03.2019
    Rødt spurte utenriksminister Søreide om Norge ble varslet av våre Nato-allierte om at en kjent Al Qaida-kommandant ledet styrkene som ble hjulpet fram av Nato og Norge. Søreide vedgikk i sitt svar at Norge ikke kan basere seg på informasjonsgrunnlaget fra Nato, men konkluderte med at det er Stoltenberg som må svare på hva han fikk vite om Al Qaidas rolle i Libya-krigen.
  • Den misbrukte resolusjonen og norsk flauhetKommentar av Ola Tunander (professor emeritus fra PRIO) i Ny Tid 07.02.2019
    Den britiske utenrikskomiteens rapport om Libya-krigen overses i Norge: Den forklarer at våre allierte på bakken var libyske islamister med bånd til Al Qaida.
  • ‘Ingen uønskede sivile tap’Kronikk av Lasse Jahnsen (tidligere partisekretær i SV og rådgiver i oljeindustrien) i Klassekampen 04.02.2019
    10. april 2012 presenterte forsvarssjefen Harald Sunde Forsvarets årsrapport. Han kunne fortelle at de norske flygerne fløy 615 tokter og slapp 588 bomber over Libya i 2011. Forsvarssjefen roste flygernes dyktighet ved å slå fast: «Det var ingen uønskede sivile tap i forsvarets dokumentasjon». Dette til tross for at «det var en svært krevende operasjon, men vi bommet ikke. Hver våpenleveranse (!) er dokumentert. Hvert angrep ble filmet».
  • Alt Søreide og Bakke-Jensen ikke sierKommentar av Bjørnar Moxnes (Rødt) i Dagsavisen (nye meninger) 04.02.2019 
    Stoltenbergs beslutning om å gå til krig mot et land som på ingen måte truet Norge, ble beviselig tatt på bakgrunn av feilinformasjon og propaganda om hva som skjedde i Libya, hemmelighold om Al-Qaidas rolle, og direkte løgn om krigens omfang og målsetninger. Nå har imidlertid Stortinget en mulighet til å gå inn i krigens realiteter, som Petersen-rapporten og regjeringas redegjørelse har fortiet eller sminket. Det er strengt nødvendig dersom Norge skal kunne lære noe av den katastrofale krigen.
  • Rødt krever Stoltenberg inn for å ha feilinformert Stortinget om Libya-krigABC nyheter 02.02.2019 
    Rødt oppfordrer Høyre, Sp og SV til å innkalle Jens Stoltenberg for å forklare seg om sin feilinformasjon til Stortinget om krig i Libya.
  • Krever at Stoltenberg møter i Stortinget: – En katastrofe (Libya-høringen)Dagbladet 28.01.2019 
    Jens Stoltenberg er den eneste som kan gi svar på hva som skjedde da Norge besluttet å bombe i Libya, mener Rødt-leder Bjørnar Moxnes.
  • Rødt-Moxnes om Libya-gransking: Vil vite antall døde etter norske bombetoktVG 18.01.2019 
    Rødt-leder Bjørnar Moxnes mener rapporten om Norges krigføring i Libya er en «hvitvasking». Han vil ha en ny gransking, for å få svar på hvor mange som døde av bomber fra norske fly.
  • Hva bør Stortinget gjøre med Libya? Debatt av Geir Ulfstein (Co-director, PluriCourts, Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo) i Morgenbladet 18.01.2019
    Professor Benedikte Moltumyr Høgberg mener i Morgenbladets nettutgave at jeg krever for mye av Stortinget når kontroll- og konstitusjonskomiteen skal behandle rapporten fra Libya-utvalget. Hun sier at vi ikke bør forvente at komiteen skal gå inn i detaljene om de folkerettslige sidene ved militæroperasjonen, og overprøve Natos vurderinger.
  • Bommer om Libya-redegjørelsenDebatt av utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) i Dagbladet (meninger) 16.01.2019 
    Dagbladet påstår på lederplass 9. januar at jeg i min Libya-redegjørelse i Stortinget dagen før, stempler all kritikk av Libya-operasjonene i 2011 som «ren etterpåklokskap». Det er feil. Tvert imot var jeg klar på at rapporten skal danne erfaringsgrunnlag for framtidige norske bidrag i internasjonale operasjoner, og bidra til en mer opplyst offentlig debatt om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Libya-rapporten er et godt redskap i denne sammenheng, slik også Afghanistan-rapporten var det.
  • Hva kan vi lære av de norske Libya-operasjonene? Kronikk av Christoffer Conrad Eriksen (professor ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo og medlem av Libya-utvalget) og Målfrid Braut-Hegghammer (førsteamanuensis ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og medlem av Libya-utvalget) i Aftenposten (meninger) 16.01.2019
    Diskusjonen om lærdommene fra norske erfaringer fra Libya bør reflektere de overordnede utfordringene som fremtidige engasjementer vil innebære. Ikke minst gjelder dette militærmaktens begrensning som politisk virkemiddel, samt en nøktern vurdering av Norges reelle politiske innflytelse over den militære operasjonen og håndteringen av postkonflikt.
  • Utenriksministeren svarte ikke på om Norge brøt folkeretten i LibyaKommentar av Geir Ulfrstein (co-director, PluriCourts, Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo) i Morgenbladet 11.01.2019 
    Utenriks- og forsvarskomiteen bør gå lenger inn i disse folkerettslige spørsmålene enn det både Libya-utvalget og utenriksministeren har gjort.
  • Eriksen: – Den norske Libya-deltakelsen hadde solid grunnlag i FN og folkerettenABC nyheter 09.01.2019 
    Utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) og forsvarsminister Frank Bakke-Jensen redegjorde tirsdag om det norske bidraget til NATOs Libya-aksjon våren 2011. Utgangspunktet var Libya-utvalgets rapport, offentliggjort i september 2018.
  • Ministeren stempler all kritikk av krigen som ren etterpåklokskapLederkommentar i Dagbladet 09.01.2019 
    Utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) har vært i Stortinget og redegjort for regjeringens syn på Libya-rapporten («Evaluering av norsk deltakelse i Libya-operasjonene i 2011»). Det ble som ventet en svært neddempet affære. Selv den forsiktige og nisjepregede kritikken i Libya-rapporten ble nennsomt redusert eller sminket. I denne saken er det av liten betydning at den norske deltakelsen i Libya ble besluttet og iverksatt av regjeringen Stoltenberg.
  • Krigens følger: flere flyKlassekampen 09.01.2019
    Utenriksminister Ine Eriksen Søreides la i går fram sin redegjørelse om Libya-rapporten til Stortinget. Der advarte hun mot etterpåklokskap, men konkluderte likevel med at regjeringen har tatt med seg flere lærdommer fra krigen, blant annet at Norge må ha bedre etterretning og større evne til å peke ut bombemål på egen hånd. I tillegg har regjeringen formulert en siste lærdom: Det norske behovet for militære tankfly.
  • Utenriksministeren: Det ble ikke gjort nok for Libya etter krigenNRK nyheter 09.01.2019
    Utenriksminister Ine Eriksen Søreide mener det ikke ble gjort nok for å stabilisere Libya etter angrepene i 2011. Hun redegjorde for Stortinget om det norske engasjementet i krigen.
  • Libya-ekspert: – Ser ingen ende på elendighetenAftenposten (NTB) 09.01.2019
    Norske eksperter maler et dystert bilde av situasjonen i Libya. Hverdagen for mange libyere var bedre under diktatoren Muammar al-Gaddafi, mener de.
  • Søreide: Viktig å ta lærdom av Libya-krigenAftenposten (NTB) 09.01.2019
    Vedtaket om å delta i Libya-krigen i 2011 var riktig, mener utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H). – Men man må ha en plan for det som kommer etterpå.
  • Gikk til krig i blindeKommentar av Bjørgulv Braanen i Klassekampen 09.01.2019
    Utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) og forsvarsminister Frank Bakke-Jensen (H) gikk begge på Stortingets talerstol i går for å si at det alvorligste en regjering kan gjøre, er å gå til krig. Ingenting tyder på at det er sant. Nesten alle andre saker Stortinget har på sitt bord, blir grundigere behandlet. Saksbehandlingen forut for beslutningen om å delta i angrepskrigen – der norske kampfly slapp 588 bomber over Libya, et land som i dag er revet i stykker av borgerkrig, med sterk tilstedeværelse av IS og al-Qa’ida – besto av sms-er og mobiltelefonsamtaler med partilederne.
  • Libya-oppgjøret begynner på StortingetKommentar av Eirik Vold (politisk rådgiver i Rødt) i Klassekampen 08.01.2019 
    Da Nato startet bombingen for å erobre hovedstaden Tripoli var Norge fortsatt med på krigen. Denne bombingen ble koordinert med libyske islamister tilknyttet al-Qa’ida, deriblant Abdelhakim Beladj fra Libyan Islamic Fighting Group (LIFG), en gruppe som i 2007 formelt tilsluttet seg al-Qa’ida. Hvordan er det mulig at norske forsvarsressurser brukes i samarbeid med en kjent leder med bakgrunn fra al-Qa’ida, uten at regjeringa gjør Stortinget og det norske folk oppmerksom på dette?
  • Nå skal utenriksministeren redegjøre for Norges Libya-bombingAftenposten (NTB) 08.01.2019 
    Omstridt og omdiskutert: Tirsdag skal utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) redegjøre for Stortinget om Norges deltakelse i Libya-krigen i 2011.
  • Den forstemmende enighetenKronikk av Minda Holm (NUPI) i Dagsavisen (nye meninger) 08.01.2019 
    Det er for lettvint å skylde på etterpåklokskap når det gjelder norsk deltakelse i Libya. Utenriksministeren og forsvarsministeren redegjør i dag for Stortinget om Libya-evalueringen. Konsekvensene av intervensjonen har vært dramatiske, landet er i en humanitær krise og den libyske staten har kollapset. Likevel tok det seks år før Stortinget anmodet regjeringen om å evaluere oppdraget. Rapporten fra Jan Petersen-utvalget er ikke ukritisk. Men konklusjonene er forsiktige, og vesentlige faktorer – som situasjonen i landet etter konflikten – faller utenfor utvalgets vurderinger.
  • Grunnloven bør ikke senke terskelen for nye norske krigseventyrKommentar av Mads Andenæs (professor, Universitetet i Oslo) og Rune Ottosen (professor emeritus, Oslo Met - storbyuniversitetet) i Aftenposten 06.01.2019
    Libya-utvalget «frikjenner» Norge: regimeskiftet skulle ha begynt etter at Norge hadde trukket seg ut. Men utvalget erkjenner samtidig at sentrale aktører hadde regimeendring som mål fra første stund. Stortinget bør under behandlingen av Libya-rapporten svare på om Grunnloven og folkeretten ble brutt da Norge bombet Libya, og hvilke konsekvenser det bør få.
  • Lærdommen fra Libya er at Grunnloven bør endresKommentar av Eirik Holmøyvik (professor i statsrett, Det juridiske fakultet, UiB) og Benedikte M. Høgberg (professor i statsrett, Det juridiske fakultet, UiO) i Aftenposten 24.12.2018 
    Vi må kunne trekke lærdom av Libya-saken og klargjøre de rettslige rammene for internasjonale militæroperasjoner. Det er Stortinget selv som sitter med nøkkelen til å endre Grunnloven. Stortinget bør gripe sjansen nå.
  • Libyere hardt ut mot Bjørnar Moxnes: – Jeg ville blitt drept hvis ingen hadde grepet innVG 21.11.2018 
    Taher satt i Muammar Gaddafis fengsler, mens vennene hans ble drept. Hudas’ far ble drept etter å ha vært kritisk til regimet. De mener begge Rødt-leder Bjørnar Moxnes uttalelser om Libya og konsekvensen av NATOs angrep på landet, er nedverdigende overfor mange libyere.
  • Søreide vil ikke beklage drap, kaos og terror etter Natos krig i LibyaABC nyheter 15.11.2018 
    – Vil regjeringen beklage overfor det libyske folk, de drap på sivile, ødeleggelsene, kaoset og terroren som NATOs regimeskiftekrig har påført dem? ville Bjørnar Moxnes vite av utenriksminister Ine Eriksen Søreide.
  • Lærdommer fra LibyaKommentar av Tor Arne Morskogen (phd-stipendiat i statsvitenskap ved Universitetet i Tromsø)i Dagsavisen (nye meninger) 20.10.2018 
    Endringer i NATOs rolle og svarene vi sitter igjen med etter Afghanistan-rapporten og nå nylig Libya-rapporten, fordrer en grunnleggende debatt om bruken av militærmakt har fungert etter hensikten.
  • Et tragisk kapittel i norsk historieKommentar av ola Tunander (professor emeritus fra PRIO) i Ny Tid 01.10.2018
    Ikke mange hadde forventet at Petersen-utvalget skulle komme med en kritikk av Norges rolle i Libya-krigen, men utvalgets rapport er allikevel mindre kritisk enn forventet. Det hele forblir en trist beretning.
  • Det politiske lederskapet vil krige i verden, men ikke lære om denKronikk av Terje Tvedt (professor) i Aftenposten 01.10.2018
    I andre europeiske land har Libya-krigen ført til offentlig selvransakelse. Kanskje tydeligst i Storbritannia, der det politiske lederskapet – etter hendelser som «Indian Mutiny» i 1857, Boerkrigen rundt århundreskiftet og Mau-Mau opprøret på 1950-tallet – er vant til at det blir tatt nådeløse oppgjør med feilslått politikk. I 2016 la Parlamentets utenrikskomité frem en rapport som konkluderte med at Libya-krigen var en katastrofe. Rapporten dokumenterte at regjeringen ikke hadde noen holdbar analyse av Libya, av opprørets karakter og islamistenes rolle eller noen klar idé om krigens mål.
  • Hva var Aftenpostens ansvar for Libya-katastrofen?  Debatt av Rune Ottosen (professor emeritus) i Aftenposten 27.09.2018
    Har Aftenpostens analyser og vurderinger bidratt til å fremprovosere den situasjonen vi nå befinner oss i?
  • – Libya-bombingen var et svikABC-Nyheter 25.09.2018
    Det holder ikke å skylde på høyrepopulistene. Europas etablerte partier må gå i seg selv, sier Jan Zielonka, professor ved Oxford University.
  • Nato kunne prøvd fredKlassekampen 21.09.2018
    Sviktende lederskap fra Nato-landene USA, Frankrike og Storbritannia gjorde det vanskeligere å få til en fredsavtale i Libya, sier Jonas Gahr Støre.
  • Norge drev et hemmelig fredsdiplomati under Libya-krigenNRK Nyheter 20.09.2018
    Norges utenriksminister snakket med Muammar Gaddafis sønn i et hemmelige forsøk på å få fred i Libya i 2011, samtidig som norske jagerfly sirklet over landet. For første gang snakker Jonas Gahr Støre offentlig om hva som hendte.
  • Norske jagerflyvere var lovlige mål i LibyaDebatt av Arne Willy Dahl (tidl. generaladvokat for forsvaret) i Aftenposten 19.09.2018
    Espen Barth Eides kronikk i Aftenposten 18. september etterlater fortsatt en uklarhet med hensyn til om norske jagerflyvere som opererte over Libya, var lovlige mål. Jeg er enig med ham når han sier at libyske myndigheter ikke hadde – i folkerettslig forstand – rett til å gå til militære angrep på dem som på FNs vegne gjennomførte Sikkerhetsrådets vilje. Men dette gjelder, forenklet sagt, på statsnivå og ikke på soldatnivå.
  • Når Norge går til krigDebatt av Stig Lægdene i Vårt Land 18.09.2018
    Bombingen i Libya bør føre til en dyp politisk, militær og moralsk bearbeiding.
  • Libya-utvalgets rapport er forbilledlig klar på hvordan situasjonen varKronikk av Espen Barth Eide (Ap) i Aftenposten 18.09.2018
    Jeg hørte til dem som sto midt oppe i prosessen i 2011. Utvalgets fremstilling og drøfting er gjenkjennelig. Mye kritisk kan og bør sies om det internasjonale samfunns innsats før, under og etter intervensjonen i Libya. Etterpåklokskapens klare lys er nyttig, men er jo nettopp klarest i ettertid.
  • Maktkamp bak scenenKlassekampen 17.09.2018
    Den regionale maktkampen har ikke fått nok plass i historien om Libya-krigen, mener Libya-forsker Jalel Harchaoui.
  • Norge fløy 2820 oppdrag og slapp 588 bomber. «Et par av dem skled av målet»Aftenposten 16.09.2018 
    Noen svært få av Norges 588 bomber over Libya «skled av målet» og detonerte noen hundre meter unna der de egentlig skulle treffe.
  • – Norge brøt folkerettenKlassekampen 15.09.2018
    Juss­professor Geir Ulfstein mener Norge brøt FN-mandatet for Libya-operasjonen.
  • TelefonkrigenLederkommentar i Bergens Tidende 14.09.2018
    Bombinga av Libya viste at Noreg manglar gode rutinar for å gå til krig.
  • Stoltenberg om Norges Libya-bombing: – Ville ha gjort det samme igjenNRK nyheter 14.09.2018 
    Tidligere statsminister og nåværende Nato-sjef Jens Stoltenberg står fast på at det var riktig av Norge å delta i angrepet på Libya i 2011, og at dette ikke var å anse som krig.
  • Utvalg om norsk Libya-innsats: Norge hadde liten forståelse av situasjonen i LibyaVG 14.09.2018 
    588 norske bomber falt over Libya i 2011, og opprørerne NATO støttet fant og drepte til slutt Muammar Gaddafi. Libya-utvalget mener Norge i for liten grad problematiserte ønsket om regimeskifte fra mange hold.
  • Libya: Norske fly bombet Gaddafi’s hovedkvarterVG 14.09.2018
    I ly av nattemørket ødela norske F16-fly en kommandosentral inne på området hvor Libyas diktator Muammar al-Gaddafi hadde sitt hovedkvarter under Libya-krigen i 2011.
  • Var det riktig av Norge å slippe 588 bomber over Libya? Her er fem spørsmål og svar om Libya-rapportenAftenposten 14.09.2018
    I en rapport på 260 sider ble gjennomgangen av Norges bombing av Libya presentert. Her er en oppsummering av de sentrale funnene.
  • Satt i regjeringen som sendte kampfly til Libya: «Norge burde ikke deltatt» «Ikke en beslutning å være stolt av»Aftenposten 14.09.2018
    Jan Petersen som har evaluert norsk Libya-krigføring, har ingen mening om beslutningen var god. Men to av ministrene fra den gang er tydelige: Norge burde ikke deltatt. – Ikke en beslutning å være stolt av, sier tidligere Sp-leder Liv Signe Navarsete.
  • I dag kommer granskningsrapporten om Norges bombing av LibyaAftenposten 14.09.2018
    NATOs krigføring i Libya vakte debatt fra første stund. Eksperter mener at Norge og andre NATO-land tøyde FN-mandatet da de sendte kampfly til Libya. Påstander om at intervensjonen var nødvendig for å hindre et folkemord, er tilbakevist av flere eksperter. Samtidig anklages militsgruppene som ble hjulpet til makten for omfattende massakrer i ettertid.
  • Mild kritikk for 588 bomberKommentar av Frank Rossavik i Aftenposten 14.09.2018
    Krigen i Libya i 2011 skulle beskytte sivile mot folkemord, men det mest konkrete resultatet var at diktator Muammar Gaddafi ble drept og landet ble splittet, lovløst og voldelig. Intervensjonen utenfra bidro til at én dårlig situasjon ble avløst av en enda dårligere. Det undertrykkende Gaddafi-regimet tilbød i alle fall en viss stabilitet og økonomisk utvikling, selv om det må legges til at borgerkrigen i 2011 var i ferd med å endre bildet.
  • Viktig rapport om LibyakrigenLederkommentar i VG 14.09.2018 
    Norges bombetokt i Libya var en av de mest omfattende norske kamphandlingene siden andre verdenskrig. Rapporten om krigen er viktig fordi den gir bedre kunnskap om en av de alvorligste politiske beslutningene i Norge de siste årene.
  • Ine Eriksen Søreide: – Hastet å handle i LibyaVårt Land 14.09.2018
    Ine Eriksen Søreide (H) vil ikke kritisere Stoltenberg-regjeringen for mangelfull exit-strategi i Libya da norske jagerfly slapp nær 600 bomber i landet.
  • Norge fulgte ukritisk med på Libya-ferdenAnalyse av Geir Ove Fonn i Vårt Land (analyse) 14.09.2018 
    Når Norge trår velvillig og massivt til i en Nato-operasjon på et annet kontinent, handler det både om norske sikkerhetsinteresser og våre langvarige humanitære tradisjoner.
  • - Stolt av jobben vi gjorde i LibyaDagbladet 14.09.2018
    Libya-utvalget mener NATO-operasjonen Norge deltok i var avgjørende for å fjerne Muammar al-Gaddafi fra makten. SV-leder Audun Lysbakken mener konklusjonen skurrer.
  • Norge bombet humanitært, presist og pliktoppfyllendeKommentar av John Olav Egeland i Dagbladet 14.09.2018
    Regjeringen Stoltenberg hadde i liten grad en egen, selvstendig forståelse av situasjonen i Libya da den besluttet å sette inn kampfly. Likevel var avgjørelsen konstitusjonelt holdbar og bombingen skjedde innenfor Norges humanitære forpliktelser.
  • Libya-lærdommenKommentar av Sverre Strandhagen i DN 14.09.2018
    Libya-rapporten viser hvor vanskelig det er å lykkes med militær intervensjon.
  • Stoltenberg til Stortinget: Norge er ikke i krig i Libya. Forsvarsdepartementet mente det motsatteDagsavisen (NTB) 14.09.2018
    Norge er i folkerettslig forstand ikke i krig i Libya, sa Jens Stoltenberg til Stortinget i 2011. Forsvarsdepartementets vurdering var det motsatte.
  • – Regjeringen visste at Gaddafi-fall var måletDagsavisen 14.09.2018
    Libya-utvalget hevder at den rødgrønne regjeringen visste at allierte hadde regimeendring i Libya som mål da bombetoktene ble besluttet.
  • Det mest oppsiktsvekkende i rapporten om Norges Libya-engasjement i 2011 er et forslag om grunnlovsendringKommentar av Tove Gravdal i Morgenbladet 14.09.2018
    Det kom ingen bomber – i metaforisk forstand – da tidligere utenriksminister Jan Petersen torsdag presenterte rapporten om Norges deltagelse i Libya-operasjonene i 2011. Der Afghanistan-rapporten for to år siden nærmest avkledde både militær og sivil innsats, og reiste spørsmål ved om norske agenter hadde bidratt til brudd på folkeretten, peker Libya-utvalget på mindre alvorlige og mer kjente feilskjær. Rapporten er likevel viktig.
  • – Soldatene må kunne stole på politikerneNRK nyheter 14.09.2018
    Norges Veteranforbund reagerer etter avsløringen om at norske politikere i liten grad hadde en selvstendig forståelse av situasjonen i Libya da de besluttet å sende norske soldater til landet.
  • Utvalg om Libya-bombing: Politikerne hadde «svært begrenset» kunnskapNRK nyheter 14.09.2018 
    Rapporten om Norges deltakelse i Libya er tydelig i sin konklusjon: Norge hadde for liten kunnskap om situasjonen i landet.
  • «Fra å ha én diktator, har vi nå tusenvis av diktatorer»NRK nyheter (urix) 14.09.2018
    Libya skulle bli et fredelig demokrati. I dag er det et land i kaos, der lovløsheten og militsene hersker.
  • Utvalg om norsk Libya-innsats: norske myndigheter hadde liten forståelse av situasjonenDagbladet 13.09.2018
    Flere har vært kritiske til at 15 norske kampfly var med på å bombe opprørere til makta i Libya. Granskningsutvalg mener operasjonen var nødvendig for å beskytte sivile.
  • Det eneste partiet som var mot krigen får ikke være med når Libya-rapport legges fremAftenposten 13.09.2018 
    Når rapporten om Norges rolle i militærintervensjonen i Libya legges frem, er kun utenriks- og forsvarskomiteen invitert. – Uholdbart, mener Rødt-leder Moxnes.
  • Nær 600 bomber. Et land i kaos. Finnes det flik av vilje til å lære? Kommentar av Espen Løkeland-Stai i Dagsavisen (nye meninger) 13.09.2018
    Hvordan kunne det skje? Hvordan kunne det norske Stortinget sende norske kampfly for å bombe et afrikansk land uten én kritisk motstemme i egne rekker? I dag skal et utvalg under ledelse av tidligere utenriksminister Jan Petersen legge fram sin rapport om den norske deltakelsen i NATO-operasjonen i 2011. Det er ingen grunn til å vente seg en kritisk knyttneve av en rapport. Det er tung konsensus i utenrikspolitikken. Legg til at utvalget er ledet av en av de mest USA-vennlige utenriksministrene vi har hatt.
  • – De ville drepe GaddafiKlassekampen 13.09.2018
    Nato valgte bomber framfor fred, sier John Nambo. Han deltok i Den afrikanske unions fredsforhandlinger under Libya-krigen.
  • Et oppgjør med Libya-katastrofenKommentar av Bjørnar Moxnes (leder i Rødt) i Klassekampen 13.09.2018 
    Norge har fra andre verdenskrig til årtusenskiftet latt være å delta i noen form for angrepskrig eller krig uten FN-mandat. Å slutte seg til bombingen av et afrikansk land for å støtte opprørere, utradere regjeringshæren og gjennomføre regimeskifte, uten FN-mandat, utgjorde et svært drastisk brudd med Norges fredelige tradisjoner. Det er derfor på høy tid at vi nå får et oppgjør med krigen.
  • Libya har rast 35 plasser på få årDagsavisen 12.09.2018
    Sju år etter at NATO bidro til Gaddafis fall er Libya i kaos, og landet har rast 35 plasser på indeksen over menneskelig utvikling. Torsdag kommer rapporten om Norges deltakelse i NATO-operasjonen.
  • Libya: Den gode krigenKlassekampen 12.09.2018
    Inkompetanse, dårlig etterretning og et folkemord som aldri fant sted. Hva skjedde egentlig i dagene før Libya-krigen begynte?
  • Libya-bidragKommentar av Mari Skurdal i Klassekampen 12.09.2018
    Utvalgets rapport er ment å utgjøre «et erfaringsgrunnlag for framtidige norske engasjementer i internasjonale operasjoner». Derfor er den viktig. Det er all grunn til å tro at det blir flere slike forespørsler framover, ettersom vi nå kjøper nye kampfly. De internasjonale undersøkelsene av krigen, som vi skriver om over fire sider i dagens avis, viser hvor lite kunnskap beslutningstakerne satt med i 2011, og hvilket kaos deres dårlige beslutninger har etterlatt. Vi håper den norske rapporten blir like ærlig.
  • Professor mener Libya-krigen var bygd på en løgnDN (NTB) 12.09.2018
    NATOs beslutning om å bombe opprørere til makten i Libya var bygd på en løgn, mener professor Ola Tunander.
  • Utvalg feller dom over Norges Libya-bombingDN (NTB) 10.09.2018
    Professor emeritus Ola Tunander ved Institutt for fredsforskning (Prio) dokumenterer i sin bok «Libyakrigen» hvordan Natos beslutning om å intervenere militært ble tatt på sviktende grunnlag. Tunander får støtte fra tidligere etterretningssjef Alf Roar Berg, som stiller seg undrende til bruken av bombefly for angivelig å redde sivilbefolkningen.
  • Libya – hva nå? Kommentar av Hedda Langemyr (daglig leder i Utsyn – Forum for utenriks og sikkerhet) i Klassekampen 10.09.2018
    Hvilke målsetninger hadde vi med vår deltakelse i Libya, og deltakelse i internasjonale operasjoner generelt? Hvordan understøtter slik deltakelse vår sikkerhet eller andre interesser Norge har? Hvilke konsekvenser har disse intervensjonene hatt for oss, for Nato og for landene vi har intervenert i?
  • Libya-utvalgets rapport er klarABC nyheter (NTB) 07.09.2018
    Libya-utvalgets rapport, som har gransket Norges deltakelse i krigen i Libya i 2011, er nå klar og fremlegges torsdag 13. september.

Tidligere saker fra RORG-samarbeidet / Global:

Dybdeartikler

Dybdeartikler

Her går vi dypere inn i og gir en samlet oversikt over utvalgte debatter og analyser knyttet til aktuelle utviklingspolitiske saker, utstyrt med lenkearkiv for videre lesning.

Utenriks- og forsvarskomiteen om Libya-evalueringen:

"Komiteen mener det er gjort en meget grundig og god jobb i utarbeidelsen av rapporten «Evaluering av norsk deltakelse i Libya-operasjonene i 2011». Rapporten gir en grundig gjennomgang av beslutningsprosesser og en helhetlig evaluering av norsk deltakelse i Libya-operasjonene i 2011. Komiteen mener rapporten gir viktige føringer og erfaringer for framtidige norske bidrag. Komiteen mener også at rapporten er med på å bidra til en bedre og mer opplyst offentlig debatt om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Komiteen mener det er riktig og viktig at den type operasjoner som ble gjennomført i Libya, blir evaluert og gjennomgått. Det vil kunne medføre forbedringer for fremtidige operasjoner av denne typen og gi økt tillit i befolkningen. Komiteenmener Afghanistan- og Libya-rapportene er gode eksempler på hvordan man kan evaluere operasjoner av tilsvarende størrelse og karakter."

utdrag fra 
Innst. 226 S (2018-2019)