Lyden av håp på Filippinene

Om natta brøt kun froskene stillheten. Resten av døgnet drønnet hamring fra morgen til kveld. Filippinerne har alt snekret tusenvis av boligskur i de hardest rammet områdene. Aldri før har jeg sett liknende pågangsmot og arbeidsinnsats lokalt i et katastrofeområde. Det gir håp. Men fremtiden er likevel skjør.

Av: Åsne Havnelid, generalsekretær i Røde Kors


I januar var jeg seks dager på Filippinene, på de hardest rammet øyene; Leyte og Samar. Jeg trodde jeg var forberedt på ødeleggelsene. Det var jeg ikke. Det er umulig å forestille seg omfanget av tyfonen Haiyan, som herjet i november i fjor. Vind og vann har jevnet hele lokalsamfunn med jorden og lagt store områder under vann. Krabbefisker og familiefar Pio Placa forteller meg lavmælt om huset hans som er oversvømt av havet. Tyfonen tok med seg alt han eide; også begge båtene og fiskeredskapene. At de som bodde syd for Tacloban på Leyte, slik som Pio Placas familie, berget livet, er nesten uforståelig. Men takket være god beredskap, fikk flesteparten av dem beholde livet. Nå må de gripe nye muligheter. Og det gjør de til gangs – ut fra de begrensede forutsetningene de har i sine omgivelser.

Flere steder, slik som området syd for Tacloban, er definert som kritiske områder å bo. Her bør man ikke bo. Det er for skjørt og for farlig med tanke på nye tyfoner. Her, i mangel av bedre alternativer, hamrer og spikrer filippinerne sammen det de finner av bølgeblikkplater, vrakrester, presenninger og annet provisorisk materiale. Nå står ikke bare boligskurene tett i tett og huser tusenvis av familier - som gjerne teller ti stykker hver. Nå dukker også små kiosker og boder opp - en sped næringsvirksomhet er i gang. Lokalbefolkningen lever fortsatt på et minimum, de mangler alt, de er helt uten infrastruktur – men det til tross; de er arbeidsomme, fulle av pågangsmot og takknemlige for all hjelpen utenfra. De har overlevd den akutte nødhjelpsfasen.

Svært sårbart
Likevel er jeg svært bekymret for lokalbefolkningen i de hardest rammede områdene på Filippinene.  Sårbarheten her er stor, særlig når vi vet at Filippinene har ca. 25 tyfoner i året. De provisoriske skurene og teltene vil ikke tåle nye stormer, ei heller finnes gode evakueringsmuligheter her. Hjemmene vil kanskje på nytt bli smadret, det lille livsgrunnlaget vil igjen bli revet bort. Samtidig vil de flyvende bølgeblikk-platene være livsfarlige. Nye liv vil gå tapt, nye traumer vil sette spor og maktesløsheten får en oppblomstring.

Vi er gjennom den akutte nødhjelpsfasen på Filippinene. Verdenssamfunnet agerte, givere strømmet til og hjelpen kom frem. Feltsykehusene reddet liv, evakueringssentre ble oppført, nødhjelpsartikler og mat ble distribuert og egne vannprosjekter sørget for tilgang til rent vann og begrenset utbrudd av epidemier. Barna er mange steder tilbake på skolebenken. Men, det er fortsatt unntakstilstander og stor humanitær nød på Filippinene. Vi må ikke glemme dette skjøre øysamfunnet, men bistå i gjenoppbyggingen i flere år fremover. Derfor er vi takknemlige for den store givergleden Norge og nordmenn har vist.

Verdenssamfunnet har sørget for mat, rent vann og helsehjelp, samt startet å stimulere lokalbefolkningen til selvhjelp (delt ut penger til handel, satt i gang fiske- og jordbruksprogrammer). Dette arbeidet må fortsette, slik at flere kan komme i jobb - inkludert krabbefisker Pio Placa som trenger en ny båt.
Nå og i lang tid fremover må vi blant annet, sammen med lokalbefolkningen, se på permanente, robuste boprosjekter. Dette haster! Parallelt må vi, slik vi gjør via Filippinsk Røde Kors, ha fokus på å trene lokalbefolkningen i beredskap, slik at de fysiske skadene og menneskelige lidelsene minimeres ved neste hardtslående naturkatastrofe. Lokal beredskap er god og kostnadseffektiv bistand.

At filippinerne på lokalt nivå er så uendelig arbeidsomme og energiske, er et godt utgangspunkt. Jeg håper at energien, inspirasjonen og håpet som ligger i hamringens godlyder, varer i lang tid.